Billigjuleskjit

Det finnes vanvittig mye bra mat i verden, og det er ikke sant at kvaliteten på mat her i Norge er så dårlig. Problemet er at vi ikke skal betale hva det koster.
For eksempel juleribba, som du nå får for 19.90 pr. kilo. Vis meg noe annet kjøtt som koster 19.90! Hvis du ble tilbudt en indrefilet for 19.90 kiloet ville du trodd det var stjålet kjøtt.
Kalkun koster mindre enn et par tennissokker. Likevel klager folk.

Julemat er blitt billigskjit som kommer på paller. Folk kommer kjørende i sine firehjulssuver til over en halv million kroner, sleper den feite kroppen sin inn på butikken og klager: "Hærrejesusfader, har dokker ikkje STØRRE kalkuna for den prisen? Nei, Randulf, vi kjøre tell den andre butikken"!
Og så sitter folk der, og glaner på 52 tommers teveskjermer i leiligheter til et par millioner mer enn de har råd til mens de mauler i seg dritgrandiosa og dritcolazero mens de klager over at det er maten som er så dyr og at Norge er et møkkaland matmessig.
Du får ikke tak i, sier du.

Tullinger! Folk kan finne på å kjøre 120 mil for å kjøpe flatpakka møbler bygd i sponplater fra en smart svenske, men å forflytte seg noen kilometer til ei skikkelig matsjappe, nei er du på styr!
I ettermiddag skal jeg gå og handle litt dyrt snadder fra solens land, Norge og Italia, og så skal jeg benytte billig kollektivtransport hjem til madammen.
Og da kan dere bare sitte der med billigjuleskjiten. Så det så!

En dag

...kom vi til en liten landsby, der livet gikk roligere for seg enn det vi er vant til. En grunn var nok at folk var hjemme til mat før de gikk ut på rismarkene igjen. For å komme dit hadde vi kjørt langt og tatt båt gjennom fjellet. Vi kunne konstatere at jenter er jenter og blir like flirfulle og sjarmerende som ellers i verden.

Leker med lys

November i Tromsø er en lek med lys og skygger. Gleder og sorger går hand i hand,. Slik har det vært og slik vil det alltid komme til å være. Gode smil og støyende latter over kaffekoppen. Vennlige håndtrykk. Sjokkerende forsvinner noen for godt og vi står igjen med tomheten. Ei strime lys i sør klokka 14.30 en rar tirsdag gir meg likevel håp om at ting kanskje ordner seg til slutt, for alle.

Sykt og stygt

Det er sykt mye rart og stygt i denne verden. For eksempel at israelerne får støtte fra svartekristne over hele verden slik at de kan fortsette å slakte ned et folk som har all rett til å være der.
Eller at NATO-landene ikke klarer å få bukt med en krig i Afghanistan, og at vi fortsatt godtar at et USA - selv så forkvakla i hodet av religiøse vrangtanker - står i Irak, som er like forkvakla, noe som ikke er rart etter så mange år under okkupasjon. Altså et land som har bevist at de ikke kan hverken regne eller ordne opp i egen økonomi og som har et stort antall av befolkninga som faktisk tror på at verden ble skapt på seks dager for omlag 6000 år siden, det er de som er vårt verdenspoliti.
Det får være grenser til hvor lenge vi skal ligge på knærne og takke Uncle Sam fordi han hjalp oss ut av en krig for over seksti år siden. Men neida, bukkende går vi fram og er så glade for at også vi får en amerikansk president på besøk.
Jeg hører på reiseprogrammet på P1 at hvis du drar til Kambodsja kan du for 40 dollar skyte 20 skudd med en AK-47. Tenk å dra jorda rundt for å betale 40 dollar for å pepre løs med et drapsvåpen. Men amerikanerne drar, for å fortelle sine sønner at det var her, og i nabolandene, at de slåss for vestens ære. En krig de tapte betingelsesløst. Likevel har de fortsatt å peise på som om de eier hele verden.
Sykt.
Like sykt er at vi ser opp til det verdensbildet tullingene har. Vi lar de sitte på Skavlan og fortelle om hvor mye de elsker sitt land og friheten og gud og flagget. Vi tar på cowboyhatten og nynner med i et stadig falskere kor.
Hver gang jeg får trua på amerikanarne klarer de å rive det ned ved å sette inn en ultrakonservativ skyteglad svartekristen. Obama er kanskje et håp, men bare vent: pendelen vil snu i smultringlandet.

På stoff i Hanoi

Markedet Chô Dông Yuân ligger i Old Quarter i Hanoi, og her kan man trygt si det går i stoff nesten døgnet rundt. En fascinerende institusjon i ebn by med 3,5 milllioner innbyggere. Første etasje er primært avsatt detaljhandel mens det i de tre neste bedrives grossisthandel i stor stil. Det er farger, lukter, fasonger, og ikke minst lyd.

Utenfor går mopeder og motorsykler i skytteltrafikk ut til de tusenis av små butikkene j Hanoi.

Sko, stoffer, klær, vesker, smykker, hatter og skjerf. En evig strøm.

Penger bytter eier, ikke bare for klær. De som driver utsalgene kjøper sin mat av selgere som kommer rundt. Etter maten tar de en blund midt opp i varelageret. Man blir ikke ferdig med markedet i Old Quarter sånn med en gang.

Gammel kjenning #9

...november 2009.

11