Helgespresso

Frossen planet, som tiner

2012-02-15T14:21:00.000+01:00

Frozen Planet, nok en storslagen serie fra BBC, har gått på NRK1 de siste søndagskveldene og jeg har sittet fjetret og sett på. Dagens teknologi slår oss nærmest i svime hva kvalitet angår. Vi som seere får "være med" til steder ganske få har vært: Antarktis og Arktis.Men noen har vært der: oppdagerne og forskerne. Og det bringer meg til tanker jeg gjorde meg etter at siste episode var vist.

Den siste delen var viet temaet mennesket og hvordan de tilpasset seg polare forhold. For eksempel i russiske Norilsk, verdens kaldeste by, der det bel brukt åpen flamme under drivstofftankene på bilene. Det er så kaldt at dieselen fryser. Dristige greier, spør du meg!Årsaka til at det bor mennesker i Norilsk er at det finnes utvinnbare mineraler. Det var også konklusjonen for serieskaperne på tampen av siste episode: det er en økende interesse for å slippe til i Arktiske strøk, årsaka er verdiene som ligger under bakken: olje, gass, gull, malm, og så videre.

Alle disse verdiene blir funnet takket være forskningsresulater, lik det eller ikke men slik er det. Og alle alle disse verdiene blir lettere tilgjengelige takker være klimaendringer, lik det eller ikke dere skeptikere som stoler mer på termometeret utenfor kjøkkenvinduet enn seriøs forskning. Jeg er ikke forsker, men vet at verden er større enn det jeg ser ut av vinduet.Dilemmaet er at det som i utgangspunktet er kvalitativt god forskning kan føre til miljømessig store negative effekter. Gruvedrift, som samfunnet sier ja til fordi de gir en fraflyttingskommune sårt tiltrengte arbeidsplasser, er potensielle miljøbomber på grunn av sine enorme deponier.

Så er spørsmålene: hvem skal si i fra? Skal forskeren gjemme seg bak et nøytralt skjold, eller skal han innta en rolle og være et viktig korrektiv til de som mener bunnlinja er viktigst uansett konsekvenser.Det var ingen forskere som sa fra om de miljømessige konsekvenser da de begynte å sprenge bort fjellene Loussavaara og Kiirunavaara i Kiruna. Det spørs om de hadde fått gjøre det samme hadde de startet i dag.

Er du innom den nordsvenske byen engang anbefaler jeg et besøk i Hjalmar Lundbomsgården. Der henger det fotografier tatt av Borg Mesch, tatt før og etter at malmdrifta startet. Du vil forstå hva jeg mener.

Også publisert på forskning.no

Up on the roof

2012-02-15T11:15:00.000+01:00

Taket på Framsenteret, Tromsø, 15. april 2012, klokken 10.45.

Møterier

2012-02-14T16:52:00.001+01:00

Hva kan man gjøre når møtet drar ut? Gå, eller bare krasje det fullstendig.Ja, dagen har vært tilbrakt i møte. Et langt et, men absolutt ikke et dårlig møte, så jeg var ikke den som mislikte meg i dag.
Men voksne gubber er ganske ufyselig noen ganger.
For eksempel når han etter sitt innlegg får replikk, istedet for å lytte begynner en flirende samtale med sidegubben.
Heldigvis var hun erfaren og lot seg ikke vippe av stolen.
God gammeldags maktbruk altså.

Akkurat som ungen som stikker fingrene i ørene og vræler når de blir tilsnakka.
-Fanken, finnes det ikke noe skikkelig kaffe her? bruker jeg å si når det butter i mot.
-Ka skal du gjøre i helga da, pleier Madammen og si når hun skal sette noen ut. Meg tar hun med følgende:
-Skulle ikke du støvsuge?
Kuet går man gjennom livet som en stakkarslig dott som ikke blir ofret så mye som en smule oppmerkomhet, ikke sant?
Noen faller helt ut mens de skrabler på telefonene sine, andre leser nettaviser på laptopper og lesebrett uten blygsel.

For noen uker siden observerte jeg ei som satt i tre timer og så på boligannonser på lesebrettet, mens hun satt i møte. Jeg satt rett bak henne og ble ganske imponert over hennes totale arroganse for til enhver tids talende delegat.
Jeg giddet ikke lære henne teknikken: pass på og se opp og nikk forståelig i retning taler. Du får sympati for at du følger med, bare pass på å ikke avslør deg under konferansemiddagen seinere på kvelden. Havner du der er det bare en ting å si, mens du ser deg misfornøyd rundt:
-Fanken, finnes det ikke noe skikkelig kaffe her? og vips er samtalen avsporet.

Det var artigere før, da skrev man lapper som kan fnise eller nikke megetsigende til. Og så kunne man gjemme beviset og la andre lure på hva som foregikk.
Nå ser man ikke hvor tekstmeldinga kommer fra.
Sånn går nu dagan!

Bjørn Harry, fra Harstad

2012-02-12T15:49:00.002+01:00

...har en tendens til å havne på rare steder når han blir kanon. Men etter lørdagens slippfest er det nok på tide med en hvit dag.

Frozen Sunday #3

2012-02-12T15:44:00.000+01:00

Tromsø havn 12. februar 2012, klokken 14.36.

Venner

2012-02-11T15:14:00.003+01:00

Vi er venner, vi har venner og vi gleder oss over at vennskap dyrkes. Det dukker opp nye mennesker i livene våre, noen blir mens andre glir vekk. Umerkelig, en dag oppdager du at noen bare er borte.
Desto mer gledelig er det når det står en kropp og kikker på deg med et spørrende litt nølende blikk.

Kanskje litt mer falmet enn det du husker, akkurat som en avis som har ligget i sola. Men det er den du engang herja i korridorene med, klina i baksetet med, var på fest med der du ikke skulle være på fest, eller den du stod ute i vintermørket sammen med, etter svømmetreninga og glana deg kald på nordlyset som flimret over nattsvarte fjell.
En keitete klem, eller et avmålt håndtrykk, alt avhenger ikke av hva du gjør først, men hva du gjør deretter.
Det finnes mennesker jeg aldri vil møte igjen, de lar jeg passere i stillhet.

Verre er det med de man skulle behandlet annerledes, som man i etterpåklokskapens grimme gru innser at man burde latt være å snakke til på den måten.
Jeg skriver det av på at kjeften av og til lever sitt eget liv og ikke er koblet helt rett til hjernen.
Hadde det ikke vært for det hadde antagelig livet vært en inderlig kjedelig jammerdal. Hva skulle man ha snakka om hvis man ikke hadde noen som forsnakket seg? Livets krydder er saftig sladder og ubekrefta rykter. Du trenger ikke si det høyt men innerst inne vet du at du liker det.

Jeg går jeg inn i tellesentralen og gjør opp regnskap med meg selv.
En passe lurvete venn, det er vel det jeg er, som har passe lurvete venner som synes livet slett ikke er en jammerdal men snarere en fyldig meny fylt av snadder.
Det finnes venner jeg savner, som jeg gleder meg til å treffe igjen. Det blir bra.
Ikke så bra med de jeg aldri vil se igjen, men sånn er det.

Sosiale medier er noe av det flotteste noen har utviklet siden espressokanna. Jeg fryder meg over igjen å ha en slags kontakt med mennesker jeg før gikk rundt og lurte på havna. En ungdomskjæreste som engang blendet meg i en blå ballkjole en nyttårsaften. En turkamerat som hang med til siste kneipe, jodlende og jublende og helt sikker på at "Kvinde min" var verdens tøffeste Gasolin-låt. Eller han du delte stille stunder med, ved et bål foran et blikkstille fjellvann.
Der er de! Alle sammen, nesten.
Det er flott det. Måtte det vare!

Morning show

2012-02-09T09:25:00.001+01:00

I en halvtimes tid på morgenkvisten holder sola show, før den rødmer og gjemmer seg bak skyene. Tromsø 9. februar 2010, klokken 09.01.

Svingninger

2012-02-08T22:58:00.001+01:00

Hva skal man si om en landsdel der temperaturen stiger med 23 grader på 24 timer? Det er som fra null til 150 på fire sekunder, så fort går det at jeg ikke rekker få av meg stillongsen før svettetoktene tar meg. Alt er snudd opp ned på et døgn. Iskald vinterdag, en helt vanlig situasjon snudd opp ned, til sludd, snart regn.
På Svalbard er det plussgrader, varmerekorder for denne tiden av året. Ubegripelig, opp ned og på vranga. I Roma snør det, Colosseum stenger og storoppgjøret mellom Derby County og Nottingham Forest i Midland.

Midt oppi dette står vi og lurer på hva som skjer, er klimaet gått i spinn, eller er det bare noe som Herregud og Jesus Kristiansen har funnet på etter å ha drukket for mye skybertvin? Jeg velger å tro på det første, tviler som jeg er til at ei obskur sort bok utgjør den grunnleggende sannhet for hvordan livet skal leves. Uansett, jeg går ut på verandaen, tenner en røyk og ser på månen.
Noen måneder til, i kulde og slaps, vind og glattholka, så begynner det å skje ting.

Jeg går inn, sjekker at spaserskoene står i skapet.
De sturer, venter på vår de også.
I mellomtiden får man bare akseptere at man bor der man bor.
Sånn sett er vel jeg som været rundt meg, fra de dype daler til høye tinder på null komma svisj.
Da blir alt litt lettere, så enkelt er det!

Kald dag #2

2012-02-06T15:33:00.004+01:00

Tromsø, Polarjeteen, 6. februar 2012, klokken 15.15

Kald dag

2012-02-06T12:16:00.001+01:00

0,1 grad unna kulderekord i Tromsø i natt. Minus 18,3 er strenge greier ved havet. 6. februar 2012 klokken 11.50.

Frozen Sunday #2

2012-02-05T15:32:00.000+01:00

Kvaløya, Tromsø, 5. februar 2012, klokken 14.40.

Sorg

2012-02-04T15:47:00.000+01:00

Vi går alle med ei sorg i hjertet. Det er det som former oss som mennesker. Ingen går fri fra sorgen, slik er det bare.
Jeg står og ser ut av vinduet mens kaffen skal bli klar, og tenker på sorg. Ingen grunn til at jeg skulle gjøre det her og nu, godt som jeg har det. En kveld med en fabelaktig konsert og møte med venner, vin og fliring.
Men jeg lar følelsen komme, legge seg over meg, tenker at det er sunt.

At det er folk som aldri kommer tilbake, som er forsvunnet ut av livet mitt. Noen døde, andre bare borte fordi det ikke lenger var slikt at vi passet sammen.
Jeg vet om mennesker som lever i angst på grunn av ting som har skjedd. Traumene er nærmere enn du tror. Det går nesten ikke en dag uten at jeg ser over til naboblokka, der bodde en jeg kjente som ble borte. Det er den jævligste begravelsen jeg har vært i, til nå.

Til nå. Det er ordene jeg kjenner på.
Er det en ting som er sikkert med livet, er at det tar slutt. Noen skal dø, og vi skal stå igjen. Jeg skal dø og andre skal stå igjen.
Nå har han vært ettertrykkelig på fest og har angst, tenker du. Jeg parerer med at det ikke er helt slik, men at det nok er slik at både du og jeg fargelegger virkeligheten i litt for glade toner. Det er ikke slik det er, vi har alle en sorg å bære på. Det skjer ting i livet som endrer kursen vi har valgt, og det skjer akkurat når du stoler blindt på autopiloten.

Redselen for at det skal gå galt, at det å være far eller mor blir en redsel, ei sorg. Jeg tenker på sønnene mine, og dattera mi, og kjenner jeg blir skjelven. Av stolthet, og av redsel for at noe skal skje med dem.
En heldig mann, det er det jeg er. Men også heldige menn, og kvinner, har rett til å bære på sorg
Så jeg bestemmer meg der og da, mens det freser i kaffekanna, at jeg skal skrive det, at sorgen er der.
Så jeg løfter en kruttsterk kopp kaffe opp, ser over til naboblokka og tenker et stille "skål, håper reisen gikk fint!"

Jeg burde slutte her, rent stilistisk, men gjør det ikke. For at noe skal bli virkelig bra må noe annet være skikkelig dårlig. Det er kontrastene i livet som løfter oss videre. Vi som har kommet oss så langt har grunn til å gjøre et hopp, smelle hælene sammen og rope et IIIIHAAAA!! ut til verden.
Kanskje det kan hjelpe noen ut av sorgen? Hva vet jeg om det? Ikke mye, men såpass at jeg vet at det hjelper for meg, og så unik er jeg da ikke, så da må det vel fungere for andre.
Der tenker jeg at jeg slutter. Kaffeskål folkens!

Hverdag

2012-02-01T20:53:00.003+01:00

-Nei, vi ligg utfør Senja, og har bare ei lænka igjen å dræge, sier en blid stemme på radioen. Hun blir intervjua, har vunnet en konkurranse. Gjett artisten.
Dette er den hverdagen jeg liker, tenker jeg mens jeg pusser tennene. Folk som forteller om hva de gjør, usminka og helt uten kjendiserier.Og jeg som står her i en lettere utvaska bokser fra Dressmann, Mr. Lovalova, yeah right!

Ei dame som står i en båt og har full kontroll på at han Moddi egentlig heter Pål. Hun vinner et krus, og er blid.
Heldigvis går ikke programleder Resvoll i den fella at han henger seg opp at fiskeren er en kvinne. Han lar henne prate, og vi er med.
Historien om oss, det er den vi liker, og det er den de klarer å fange opp på morgenen på radioen, den norske kongelige fargeradioen, P1. Ikke de tullepratende tomme andre kanalene, de med fjas og reklame hele tiden og et evinnelig gnål om at de spiller alle hitene fra alle tiårene bare fordi de mener du blir værende på kanalen og hører enda mer reklame.
Den kongelige norske rødgrønne folkelige sosialistlisenskanalen, det er den som best klarer å videreformidle historien om oss selv, om den hverdagen vi lever. Ikke den som vi innbiller oss at vi lever.

Selvfølgelig skulle jeg ønsket at det stod en Mustang -66, med den berta i, og venta på yttersia av borettslagsblokka når jeg gikk ut.
-La oss dra til Key West, eller Cagliari, ville hun ha sagt. Selvfølgelig ville jeg kunne ønske meg det. Jeg er da en mann med tvilsomme prinsipper.
Men, jeg klarer meg med stemmene på radioen, går inn på kjøkkenet, fikser dagens første espressoskudd og tar en ny hverdag i besittelse.
Akkurat i det lille øyeblikket det er stille, før nyhetene, hører jeg det hvine i dekkene på en Mustang -66.

Horisont

2012-01-31T15:51:00.001+01:00

Gjennomfotografert, men like vakkert. Ut Magdalenefjorden, Albert I Land, 79.30, 6. august 2011, klokken 14.53.

Antimørkemann

2012-01-30T20:51:00.001+01:00

Så kom lyset.
Sola står rett inn vinduet i kantina. Det er åtte stive minus ute, og vinden går ilsk bortetter sundet, men det varmer likevel.
Jeg tenker på lyden fiskestanga lager når jeg kaster ut en sluk, svusjet.
Stillheten etter at sluken har truffet vannet.

Trekker pusten, ser meg rundt bordet og tenker: tenker de det samme som meg?
Lyden av klirret i en kaffekopp mot asjetten mens den balanseres til fortausbordet, avisen som blafrer i vinden. Kebabmåsen som skriker.
Lydene kommer med lyset.
Lyslydene.

Sommerhiten som ligger og gnur i bakgrunnen mens jeg småsnorker i sengebenken. Lyden fra trekantfluer og humler.
Lyslydene er tegn på at vi har gått en ny traurig runde. Ja, det er vakkert, mørketidslyset, men det er ikke der jeg kjenner livet leves.
Sola har det travelt i dag, knappe halvtimen så er det over for i dag. Nytt show i morgen, litt lenger.
Jeg ser fram til The Complete Extended Version til sommeren.
Light Non Stop!

Frozen Sunday

2012-01-29T14:57:00.001+01:00

Osvannet, Ofoten, 29. januar 2012 klokken 13.05.

I laidback diagonal

2012-01-28T11:48:00.002+01:00

Lilletinden står og soler seg, tøffere og rankere enn noen andre i nærheten. Blendende og strålende tilstede for oss som befinner oss en kilometer lenger ned. Jeg nøyer meg med espresso i koppen og sukrer lørdagen med en teskje, og litt til.
Slik er noen lørdager, nesten uten noen plan. Utenom at vi skal tilbringe noen timer i en idrettshall, Frøken Fjong og jeg. Deretter bare slaraffenliv.

Aktivitet er bra, men lørdag med planlagte aktiviteter er ikke en gren for meg. Det kan hende det dukker opp en kafè, noen aviser eller en liten tur, men ikke la meg måtte planlegge den i evigheter. Det kan være en telttur eller smooth flanering langs brosteinlagte gater, men ikke hver lørdag.
En av de mange som i arbeidslivet lever i avhengighet av alskens programmer: Outlook og andre kalendere som holder orden på livene våre. Jeg er en av dem, livet er møter, uten møter blir ikke ting satt i gang. Det blir mange korte og grovt huggete møter, det plinger i telefonen og mailboksen går fullere fortere enn godt er.
Ikke for det, jeg vil ikke ha det annerledes, takke meg for å stå ute i en sjark og spy og plages med et garn mens fingrene fryser seg skvett i hjel, eller sitte i en bank og flytte på imaginære penger! Jeg trives med det jeg gjør, og vet at mange andre har det slik.

Problemet er folk ikke klarer å gå seg ned, de kjører samme tempoet etter at de er ferdig med det de gjør på jobben(e) sine.
Jeg kjenner mange som er så dradd og stram i ansiktet at de ser ut som det er satt ei klemme bak i nakkeskinnet. Satssatanistene har tatt dem. Jeg tror ikke det er sunt, like lite sunt som det livet jeg lever.
Ingen plan, bare passe laidback innimellom, er det ikke slik det skal være?

Nei, vi skal levere, vi skal være i en evig loop. Vi skal springe halve og hele maratoner, bake de perfekte brødene mens vi spiller brettspill på mobilen, og vi skal pinadø lære å skøyte på ski for det er mer effektivt. Hva er galt med å labbe rundt i lysløypa i diagonal? Når gammelkongen kunne det må da jeg kunne gjøre det!
Jeg lener meg tilbake, ser på Lilletinden, sola, slurper kaffe.
Så ringer telefonen, og dermed er man i gang igjen.

Kraft

2012-01-26T12:39:00.001+01:00

Sandnessundet, Tromsø 26. januar 2012, klokken 12.08.

Tilbakekomst

2012-01-21T17:00:00.002+01:00

I dag kom sola tilbake. Sigende over fjellet, gledestrålende og vakker, lik en kvinne slik en kvinne skal være.
Jeg koker kaffe, ser på at den skinner i fjellene, tar for seg og gjør verden til et bra sted å være.
Farvel blå melankoli, hallo glade lyse dager.
Gå mot sola, gå mot det positive, fine. La deg rive med, kjenne på gleden, lyset og latteren. Ikke la deg rive ned av skyggene som sola kaster. For at noe skal være lyst må noe være mørkt.
Sånn er det.

Det freser i kaffekanna, espresso i koppen og dugelig med sukker.
Kickstart. Supermann i slåbrokk hiver en arm i været, knytta neve.
Jeg står der på kjøkkenet og roper IIIIHHHHAAAAA! til sola.
Til livet, til de som er glad i meg, til de jeg er glad i. Til mine barn, til verden.
Ustoppelig, bare glad.

Og jeg tenker på drosjesjåføren i Praha, som stod og så på oss, et alt for stort følge.
"Får vi plass, alle sammen," lurte vi på.
"It is possible," sa han med et lurt smil.
Ja, alt er mulig, tenker jeg og ser ned på hårete hvite legger.
Jeg kan være føkkings Mark Spitz hvis jeg vil. Svømmeren som raska med seg alt av gull i OL i -72.

Så retter jeg ryggen enda litt til, ser sola forsvinne bak fjellet i sør.
Fine sola, fine oss, fine dagen!

Life without sun #24

2012-01-19T12:48:00.000+01:00

Tromsø 19. januar 2012 klokken 12.38. Kun fjellene sperrer for at vi ser sola fra flomålet i Tromsø.

Faktisk!

2012-01-18T22:16:00.000+01:00

Sitter man der, så sitter man der.

Sånn passe fornøyd, passe mett og rimelig lei.

Norge i et nøtteskall. Så utrolig gledesløst til tider, vi er i ferd med å reagere på det meste. Reagere skikkelig surt. Folk er ikke verd noe, i alle fall ikke de som tror de er noe.

Og verst går det utover politikerne, de er så dumme at de burde vært sendt ut av landet.

Du derimot, har full kontroll på alt, på livet og bilen, ikke sant?

Et land så full av folk som reagerer, raser og raljerer.

Akkurat som meg.

Herjer og raser, hever pekefingeren og sier nei nei nei!

Slik kan man ikke ha det.

Uten at det blir klam framsnakking av det hele kan man vel si at noen ting er bedre enn andre.

Situasjoner der du møter noen på fortauet, stanser opp og slår av en mann-til-mannprat, flirer litt og utveksler erfaringer fra et eller annet som sikkert kan være nyttig hvis man havner oppi et eller annet. Litt fliring før du går videre, og dermed er turen blitt til noe mer.

Sosiale dyr som meg klarer seg bedre enn andre, jeg vet det. Men da får man pinadø by litt på seg selv.

Hvis ikke blir man sittende der, kjedelig og tverr, stadig gråere.

Slik kan man ikke ha det.

Slett ikke. Så da får jeg si at det finnes gode politikere, og at det er fint å være glad.

Faktisk!

Life without sun #23

2012-01-18T09:54:00.001+01:00

Tromsøysundet 18. januar klokken 9.44. Tre dager igjen.

Stille stund

2012-01-16T23:11:00.003+01:00

Praha, 15.1.12.

Life without sun #22

2012-01-11T13:04:00.000+01:00

Polaria og Framsenteret, Tromsø 11. januar klokken 12.48.

Moon River

2012-01-10T21:33:00.002+01:00

En gang var mitt største ønske å lande på månen, å gå på den. Stå og se på jorda som stod opp, blå og vakker. Det er en drøm jeg enda har.

Kjenne månesanden gi litt etter når jeg tråkket foten ned, føle at kroppen var seks ganger lettere og jumpe bort til Neil og Buzz, gi dem tommel opp og dra fram kameraet og knipse et bilde.

Hvilken ISO bruker man på månen?

Krype inn i kapselen, stenge døra og sette på kaffe.

Så kunne vi sitte der inne, og drikke kaffe og spise Marie-kjeks mens vi gløtta ut, trangt men koselig. Prate om månesteiner og om hvor mye overtid vi opparbeidet oss mens vi satt der.

Så ville Neil gå ut for å slå lens, og kanskje en elg ville komme jumpende forbi, seks ganger lettere, mens Neil stod der og ble sju ganger lettere.

What the hekk! ville Neil ha sagt. Neil er kristen og sier slike ting: Annen i ellevte, der slo jeg meg!

Da skulle det bli jordlyst, hvis vi henta fram pistolen og gikk ut og satte ei kule rett i panna på elgen.

-Vi flår den og steiker den, ville Buzz sagt fornøyd.

Så hadde vi laga grill av en skjermene på månebilen, den virka ikke likevel, -so what the hekk ville Neil sagt og flirt.

Seinere, etter at elgsteika hadde hvilt, hadde jeg krøpet inn og henta ei flaske Brunello jeg og Buzz hadde smugla med oss.

-Holy Moly, har vi jekk? ville Neil sagt og flirt enda mer.

-Vi lager den av ståltråden fra flagget, jeg tror ingen liker det likevel, ville Buzz ha sagt, lavt så ikke Houston hørte oss.

Mens Mancinis "Moon River" dura fra ITT-kassettspilleren ville vi spist. Etterpå hadde vi fyrt opp en røyk, lent oss tilbake mot månebilen, og så ville Buzz brummet, mens vi så på den blå fine kula der ute i det nattsvarte:

Moon River, wider than a mile,
I'm crossing you in style some day.
Oh, dream maker, you heart breaker,
wherever you're going I'm going your way.
Two drifters off to see the world.
There's such a lot of world to see.
We're after the same rainbow's end-
- waiting 'round the bend,
my huckleberry friend,
Moon River and me.

Life without sun #21

2012-01-09T23:22:00.002+01:00

Kvalsundet, Tromsø, 9.1.12, klokken 21.35.

Life without sun #20

2012-01-08T17:55:00.001+01:00

Strandtorget, Tromsø, 8. januar 2012, kl. 17.40.

Life without sun #19

2012-01-08T13:07:00.001+01:00

Håpet, Tromsø 8. januar 2012, klokken 12.45.

Gamle helter

2012-01-07T17:37:00.002+01:00

Man vender tilbake til sine gode gamle helter.
Enten du vil eller ikke, det er noe med den sangen du hørte på radio, vinyl eller kassett da du var fjorten år og livet var hardt, så hardt at du måtte slamre med dørene fordi foreldrene dine kom fra planeten Drit & Dra.
Det kan komme så mange nye sanger som det bare vil, men når det drar seg til utpå natta, og det er mer vin enn vett, da er det Slade som funker for meg.
Eller Cosmos Factory, med Creedence. For ikke å snakke om sjefen sjøl, Bob Dylan. His Bobness.
Egentlig skulle man bare stoppet og laga musikk en gang på syttitallet, tenker jeg da og skjenker mer vin før jeg setter en dirrende finger i brystkassa på vinvennen og høyt proklamerer:
-De lager schvarten ikke schlikt lenger!
Selvfølgelig bare tull.

Men slik er det. Morsan for eksempel, hun sitter i stua og synes det bare er skjit på teve nå for tiden, nesten i alle fall.
-De prater jo bare tull. Det var ikke slik da han Erik Bye var på teve, fnyser hun og går på kjøkkenet.
Farsan sukker og finner seg en avis.
Når det dukker opp et program om en eller annen som har funnet det for godt å bosette seg oppe på ei fjellhylle og som bruker halve dagen til å bære vann og hugge ved og som sitter og påstår at dette ert livet, da er det bra teve.
Hjelp, er det dit jeg skal, havne som en sur gammel gubbe i en stol som sitter og kjefter over at de ikke viser skikkelig teve, og at det egentlig ikke har vært en skikkelig serie siden "Alias Smith & Jones" eller "Onedin-linjen"?

Under en lunsj på jobben diskuterte vi film, og en av bordistene avslørte ettertrykkelig at tiden var stoppet da hans beste filmer var "Midnight Express", og at det egentlig bare var fjas som ble laget nå. Ikke det at han visste det så veldig godt i og med at han ikke var så ofte på kino.
Gudbedre!
Derfor gjelder det å henge med, ikke stivne i formen, prøve å få med seg i alle fall en ny ting i året, innse at det ikke er topp mote å spise Taco.
Men det betyr ikke at man trenger å gå helt Petter Stordahlen, selv om jeg må innrømme at mannen fikk et snev sympatiske trekk da han anla barten og sa til sitt forsvar:
-Jammen, hva skal jeg finne på for å holde meg ung!
Endelig kom det!
For øvrig kan VGs såkalte moteekspert pent stikke hodet inn Guccihelvetet sitt, og bli der!

Løsninga er nok å senke skuldrene, lage Taco når man vil, fordi det er godt, og si ja takk når det kommer med mat man aldri har hørt om. Gi den nye artisten en sjanse og lese ei bok av en total ukjent forfatter.
Likevel, det går en grense. Knausgårds "Min Kamp" kommer jeg aldri, aldri til å lese. Det har mer med "Mer enn 11-prinsippet" å gjøre enn fornuft.
For øvrig mener jeg eksisterende fylkesgrense mellom Nordland og Troms skal bestå!

Life without sun #18

2012-01-06T12:21:00.000+01:00

Tromsø, Sør-jeteen, 6. januar 2012, 11.48.

Life without sun #17

2012-01-05T09:49:00.000+01:00

Polaria og Framsenteret (The Fram Centre), Tromsø, 4. januar 2012, klokken 09.40.

En klippe

2012-01-04T22:23:00.004+01:00

Hvor vanskelig kan det være?
Å si at noen faktisk betyr noe, at mennesker er klipper i livet, hvor lenge skal man vente?
Inntil de forsvinner, til de smuldrer bort?
Der jeg kommer fra, min familie, der driver vi ikke med klemming og sånt fjas, ikke så lenge vi edru i alle fall. Men vi setter pris på hverandre.

Sånn på en tøff måte. Et klapp på skuldra eller et bekreftende nikk.
Men det betyr ikke at vi står og remjer "æææænd aaaaaaiiii, villll ålveis låvv youuuu!" når noen av oss gifter seg. Det får holde med et takkekort.
Jeg er så heldig at jeg kommer fra en familie som ser forbi slikt, klisjeene, som ikke trenger å plapre om at vi så glade i hverandre.
Vi vet.

Sånn er det, og sånn synes vi det skal være.
Men, det kan være for sent, det kan bli det.
I dag fyller farsan 81år, det er litt av en alder. Ingenting tyder på at han ikke kommer til å frese rundt i mange år til, med spiker i kjeften og tommestokk i lomma, men er man 81 så er man 81.
Da må han vel tåle å høre at han er en klippe?
Sikkert. Gubben har alltid vært en hund etter ros.
Så da får han vel sitte og lese dette da, hvis han får knøvla seg på nett da!.

Tilstedeværelse er en bra ting, det er vel ikke alltid at vi var tilstede hos hverandre, fysisk. Men det skal han ha, han har satt gode spor i meg.
Det skal man ikke kimse av.
-Nei, ka æ gjør? Tar mæ et glass rødvin til brødskivene æ og mor di skal spise, sa han i i kveld da jeg ringte for å gratulere.
Fine, heldige farsan, som har morsan, og seg selv.
Sett slikt, det var ikke så vanskelig!

Life without sun #16

2012-01-04T13:10:00.003+01:00

Tromsø, sørbyen, 4- januar 2012, kl. 12.58.

Life without sun #15

2012-01-03T12:14:00.000+01:00

Tromsøysundet, mot sør, 3. januar 2012, klokken 12.04.

De som kan alt

2012-01-02T15:55:00.001+01:00

Klimaskeptikerne, de som trekker raskere enn sin egen skygge, har vært litt mer stillfarne denne høsten enn de var høsten 2010. Da var store deler av Østlandet isnende kald og snøen lå metertykk over Vestlandet. Det var jo et åpenbart bevis på at de tok feil, alle disse forskerne med partibok i rødgrønn farge! Nå har det roet seg litt. Vannbassengene er fulle, vinteren er tilbake med sitt kjedelige grå og alt tyder på at det vi oppplevde i fjor ikke var starten på ei ny istid.

Det morer meg å lese akkurat slike meninger i kommentarfeltene: de som mener det ligger en dårlig skjult politisk agenda bak advarselene om at vi er inne i ei tid der klimaet endrer seg dramatiske og vil få konsekvenser for vår hverdag i årene framover.Ei forskersgruppes konklusjon, etter år med nitidig arbeid, blir raskt "avslørt" som tull, tøys og politisk svada. Begrunnelsen hentes fra en eller annen obskur artikkel på et nettleksikon eller et tidsskrift få ante eksisterte. Forskerne blir ganske raskt beskyldt for å være lydige lakeier for en slags politisk konspirasjon.

Enda mer fascinerende blir det når noen skriver, konkluderer, antyder eller sier at endringene i klimaet kan skyldes menneskelig aktivitet. Det er ikke måte på hvor dumme forskere som forfekter et slik syn er, alt skyldes naturlige svingninger, det vet jo skeptikerne. De sitter tydeligvis på et hemmelig arkiv, Den Store Kloke Boken, der den ene sannheten finnes. Og den boken overgår selvfølgelig alt av hva utdannelse og internasjonale forskernettverk klarer å lire av seg!

I fjor høst var jeg i embeds medfør i Børselv i Finnmark. Framsenteret lanserte et av sine forskningssamarbeider, "Effekter av klimaendringer på fjord- og kystøkosystemer i nord", og det oppstid en diskusjon. Kjernen var at lokalbefolkninga mente at de visste best og at forskerne ikke ante hva de drev på med.Da fortalte en av forskerne om den gangen en fisker i Porsanger ringte inn og rapporterte at det var så mye sel i fjorden at han kunne gå tørrskodd på selryggene over fjorden, og nå måtte pinadø forskerne foreta seg noe og ikke bare sitte på baken i Tromsø.
Etter å ha kontrollert dette, og tatt en ny prat med fiskeren, viste det seg at det egentlig dreide seg om to (2) stykk sel.Selv om forskerne kunne bevise at fjorden ikke var full av sel, men at det dreide seg om to individer, forsvant ikke skepsisen hos fiskeren, tvert i mot. Diskusjonen fikk et komisk preg, og ble avsluttet uten at enighet ble oppnådd.Omtrent slik er det også med klimaskeptikerne.

Det er trist. Det eneste de oppnår er at forskerne trekker seg unna påståelige kverulanter, og dermed blir det bare de som roper høyest igjen. Det er ikke alltid det beste.

Også publisert på forskning.no

Life without sun #14

2012-01-02T10:13:00.001+01:00

Tromsø 2. januar 2012, klokken 9.59.

Blanke ark

2012-01-01T19:24:00.000+01:00

Det finnes egentlig ikke blanke ark og fargestifter til. Sangteksten til salige Prøysen er ei sovepute for mange.

I morgen skal alt bli så mye bedre, da er alt det fæle lagt vekk.

Slik er det ikke.

Som den evige optimisten jeg er liker jeg sangen om at jeg skal få en dag i morgen, men det er egentlig en tekst om at du skal gå igjennom livet og tåle det ene slaget etter det andre.

Tingene kommer ikke til å ordne seg, i morgen skal du tåle nye tilbakeslag og skuffelser. Mulig du vinner 87 kroner i Lotto eller får et hyggelig kompliment fra en kollega, men du går ikke hjem i triumf til hummer og champagne. Sjansene er større for fiskegrateng og en ganske kjedelig kveld foran teven. Og så kan du nynne sangen om morgendagen og lulle deg inn i troen om alt bedrer seg bare fordi du sover i sju timer.

Det er sannheten, definert på den første dagen i 2012. Det er det som er livet, og jeg har alltid likt fiskegrateng.

Hvis du starter med blanke ark hver eneste dag vil du havne i trøbbel. Du kan ikke begynne på nytt hver dag, da kommer du ikke videre. Livet er basert på at du erfarer noe, og tar det beste med deg videre slik at du kan bli bedre. Det kan lønne seg å ta en kikk på skissa fra i går, og se om det er noe bra der som kan danne grunnlaget for en genistrek.

Det høres ganske fint ut og kunne sikkert vært hentet fra en bok om selvhjelp til egen karriere.

Slik er det heller ikke.

Istedet for å ta med seg det beste videre er det de som tar med seg det verste i seg videre til neste dag. De mørke og dystre fargene. Fargene som gjør at verden rundt dem blir preget av dem, trekkes inn i en ond sirkel.

Du skal få en dag i morgen da du igjen skal gjøre urett.

Likevel er jeg optimist, og det er nok min form for blanke ark.

Men alderen gjør oss alle til kynikere i ulike grader, vi vet så inderlig vel at ny urett skal utøves i morgen.

Hva skal vi gjøre med det da? Skal vi legge oss ned og vente til alt går over?

Nei, jeg synes heller vi skal riste av oss litt av den protestantisk kirkelige kulturen vi er vokst inn i, som predikerer at vi er syndere inntil det motsatte er bevist.

Dette ble kanskje vel pretensiøst. Ja, la så være, kan det hjelpe noen har jeg gjort noe bra på årets første dag, og det er ikke dårlig bare det.

Nyttårstale

2011-12-31T15:28:00.000+01:00

Det svarte året. Og det fantastiske året. 2011, jeg er egentlig glad det er over.
Til det slitsomme blir vi konstant minnet om den satans dagen da sommeren skulle være på sitt beste. Vi kan ikke koble det ut, det ligger der og vil prege våre dager til vi smuldrer bort.
Samtidig, satt opp i mot en slik fundamental og traumatiserende hendelse, står glade feiringer der og skinner.

Da vi stod der, på Badia a Coltibuono midt i tjukkeste Chianti 15.april, 11 venner og ble tatt bilde av fordi jeg hadde rund dag, da følte jeg meg først ydmyk og så glad, veldig glad. De hadde kommet hele den lange veien for min skyld. Slike dager blir ikke borte selv i de svarteste stunder.
Morgenen i luftballong, i soloppgangen over Toscana, en stund ikke alle forunt, sammen med hun som drar meg i gang, gang på gang.
Eller da de sang "Farbror Frans" for meg, foran bålet, der jeg er fra. Gleden av å høre til, av å være i slekt, av å bli satt pris på, av å bli flirt av og flire med.
For ikke å snakke om den magiske kvelden, på Valhall, da John Fogerty spilte akkurat slik jeg hadde drømt om.
Og en eventyrlig 12-dagers reise på Svalbard. Tenk at et land uten trær kunne være så vakkert.
Livet er godt.

Likevel, jeg gleder meg til at det blir 2012, at det ligger et nystrøket år der, klar til bli brukt, med nye møter og flotte mennesker.
Det er ikke alle som har det like bra, jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen. Mye for å minne meg selv på at det er slik det er, at jeg ikke skal ture framover i den tro at verden rundt meg slår i min takt for min skyld.
Men ikke til det utslettende, vi skal ta den plassen vi fortjener å ta, vi skal vises og vi skal si fra.
Om at vi ikke trenger trangsynte folk som nører oppunder ekstreme tanker, at vi tror på at det går an å stoppe rasistene, også de hverdagslige, de som er nær oss. Det er der det starter, at rollemodellene gir signaler om at folk med alle andre trosretninger enn den markedstilpassa kristne er mindreverdig.

For de er der, og da er det vår forbanna plikt, vi som har og tar ordet, å si fra om at vi ikke vil ha det slik.Vi skal også si fra om at ingen krigstraumer rettferdiggjør voldtekt
Gang på gang skal vi skrive det, si det, rope det.
Mennesket er ikke snilt hvis det ikke blir fortalt det. Bak enhver rasist, overgriper og trangsynt person finnes det et menneske, en eller ei som vil bli sett. Tenk hvis 2012 ble året da vi så forbi fanskapen og oppdaget et snilt menneske og klarte å gjøre noe med det. Noen klarer vi ikke å gjøre noe med, å tilgi, men en plass må vi starte.
Hvem tror han at han er, som kommer med slike svulstige og selvhøytidelige tanker? spør antagelig noen som leser dette.
Jo, en helt vanlig kis som faktisk tror på at man skal si fra, kall meg gjerne naiv, men troen om at jeg kan gjøre en forskjell klarer ingen å ta fra meg.

Livet er godt, det skal 2012 handle om!

Life without sun #13

2011-12-30T17:58:00.004+01:00

Håpet, Tromsø, 30.12.11, klokken 16.03.

Dagens ord: rundball

2011-12-30T17:46:00.004+01:00

Rundball.
Hvorfor heter det rundball når man vet at en ball er rund uansett, eller?
Rundballer man, eller er Rundballa nabobygda til Overhalla? Der har de selvfølgelig Rundballhallen, Nord-Europas største. Den ligger i Rundballkløfta.
Rundballlallslakter man sauene der, eller går de på ei kule de også?
Ove, Per-Kristian og Ane Rundball, barna til Kant. Tre og fem.

Rundballer er et tegn på at ting skjer, at tia går at noen tar vare på rundingene i verden, uten at det baller seg fullstendig.
I Rundballia, nabolandet til Oversopp, er det forbudt å ta på rundballen i august, da får ingen gaver til jul.
Stille rundball er nasjonalsporten der, og en helt annen sak enn Løpende Sopp som selvfølgelig kommer fra hovedstaden i Oversopp, Flein.

Rundt ballen samler rullbanianerne seg hvert år rundt jul, så tuller de en kjærlighetens sirkel som de pakker inn i tynn hvit selofan og sender til de som utvandret til Rundballa.
Deretter ruller de seg over ballene som ble igjen og morer seg med vitser om folket i Oversopp.

Den mest legendariske er om de to soppene som skulle over gata. "S'opp!" sa den ene da bilen kom, men det hørte ikke den andre. Rundballianerne flirer seg både runde og blide av den vitsen, egentlig året rundt.

Om Nord-Norge, fylkesgrensa og syt

2011-12-29T16:19:00.002+01:00

I november var jeg i Bodø, fra klokken 10.30 til klokken 17.30. Det var første gang siden 2004 jeg var i byen. Så liten interesse har altså byen for meg, det er lettere og langt mer interessant å fly over byen, direkte til makta, varmen, kulturen og alt det der.
Før hårsåre Bodøværingene får hjerteattakk kan jeg ile til med å si at dette er ikke noe angrep på Bodø, men snarere en beskrivelse av et Nord-Norge som ikke er et samlet Nord-Norge. Det er bare en gammel nostalgisk tanke om at de tre nordligste fylkene skal stå sammen i alt og ett.
Utenom å se skikkelig fotball har ikke Bodøværingene særlig grunn til å dra til Tromsø, tror de da.
Jeg har vært i Vadsø en gang i hele mitt liv, byen interesser meg overhodet ikke, den er en parentes. Jeg har vært flere ganger i italienske Ferrara enn i Kirkenes.
Det sier sitt.

Jeg er møkk lei av å irritere meg over at folk i Oslo, for eksempel, sier "dere der oppe" når de snakker om folk nordfra. Jeg er overhodet ikke interessert i å bli slått i hartkorn med reindriftssamer som nekter å redusere antall rein og istedet driver grov faunakriminalitet. Heller er jeg ikke representativ for sutrete innringer fra en eller annen skakkjørt Robek-kommune som sier "Jau, fin opera skal dem ha, men arbeidsplassa tell folk der folk bor har dæm ikkje!"
Budskapet blir ikke bedre om du stiller tyvfiskere, trygdesnyltere og nesebitere i samme kor som deg.

En av brødrene mine er noe så sjelden som fiskarbonde. Det synes jeg er tøft, men det er bare å innse at han er et utdøende slag, en dinosaur. Sannheten er også at han hele tiden må ha annet arbeid for å overleve.
Bror min er kanskje typisk for måten vi så på nordlendingen, de som hvert år dro på Lofotfiske. I gode år kom de hjem og bygde på huset, i dårlige år håpet de på gode ullpriser og et godt potetår.
Slik er det ikke lenger, det finnes ingen felles næring som binder sammen Nord-Norge på samme måte som før.
Fiskerimeldinga er fortsatt viktig, men kanskje like viktig er signalene som kommer fra Statoils letekontor i Harstad.

Tromsø-professorene, Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård og Kjell Arne Røvik har skrevet boka "Hvor går Nord-Norge? Tidsbilder fra en landsdel i forandring". Jeg har ikke lest den, og vet ikke helt om jeg orker nok en runde om med refrenger om at fylkesgrensene er et hinder for videre utvikling, noe jeg registrerer at HT-redaktør Bård Michalsen registrerer og applauderer i sin blogg.
Fra Harstad er det vanlig å sende signaler om at Tromsø får alt og at ingenting skjer i sørfylket. Slik blir det i en by som kjemper mot alle nyvinninger. Fjernvarmeanlegg og nye veier, nei takk! Bare vent til de begynner å bygge den nye tørrdokka: lokalavisa kommer til å være full av sutrete harstadværinger som klager på byggestøy.

Og går det ikke Harstads vei skylder man på fylkesgrensa. Det samme gnålet om og om igjen. Vis meg den bedriften som har gått overende på grunn av fylkesgrensa!
Jeg kommer fra ei lita bygd, Liland i Ofoten, Nordland. Der har Liland Apotek hovedkontor, og der pakkes det resepter på harde livet. Apoteket tjener penger og betyr viktige arbeidsplasser. Fylkesgrensa var overhodet ikke i veien da apoteket opprettet filial på Evenskjer i Troms.

-Jaja, han kan jo sitte der oppe på den overbefolka holmen Tromsø som er full av bare offentlige arbeidsplasser og mene hva han vil, tenker du kanskje.
Mulig det. Misunnelsen over Tromsøs og Bodøs vekst er i ferd med å skygge for kreativitet og skaperkraft andre steder. Det er godt og langsiktig arbeid fra politisk- og næringsmessig hold som har sikret Tromsø IKEA og Aker Solution, ikke et evig gnål om at fylkesgrensa ligger i veien.
Byen har også bygd seg opp som en levende kulturnæringsby som tjener penger på kultur. Døgnvill, Bukta og Tromsø Internasjonale Filmfestival er eksempler på dette. Faktisk noe helt annet enn å ha et militærorkester på et sted som nesten ikke har militære, og som knapt har råd til å øve, da snakker vi om offentlige arbeidsplasser!

Vi bor der vi bor og har en felles identitet i form av felles historie. Vi står ikke lenger med hua i handa og lar "søringene" herse med oss. Vi er faktisk en del av makta og vi kan utøve den, men da kan vi ikke tufte den på gammelmodige holdninger.
Å fjerne fylkesgrensa er gammelmannstanker all den tid det ikke finnes noe godt alternativ. Skal vi sentralisere hele greia til Oslo? Det skulle tatt seg ut! Og for en baluba det skulle blitt om man laga storregionen Nord-Norge og administrasjonen ble lagt til Finnsnes!
Kulturell identitet er viktig. Å røske opp i møysommelige oppbygde kulturelle identitetsbærere, som fylkene faktisk er, vil ta årtier om ikke århundrer.
La Troms, Nordland og Finnmark konkurrere. Finnes det ikke arbeid så får man heller skape det selv, men slutt med dette pjattet om fylkesgrensa! Det høres nesten ut som om det er Vest- og Øst-Tyskland det er snakk om!

Tidsmaskin

2011-12-28T14:11:00.000+01:00

Vil man se livet sitt på nytt, eller falmer opplevelsen? Kan man gjenoppleve det magiske sekundet, da du ble forelsket og du forstod at det var nå eller aldri, og at du innså at dette var virkelig trøbbel?
Hvis tidsmaskinen stod der, utenfor døra, ville du gått inn i den?
Klart du ville.

Til dengang været var bedre, lukta var klarere, fargene sterkere og musikken tøffere.
-De lager ikke slike lenger, sier folk og sparker forsiktig i bildekket på en gammel bil mens de drømmer seg tilbake til de gode gamle da de satt i stim i baksetet med røyk og cola, da ikke en kjeft leet på øyelokket hvis man røkte i bilen. I det hele tatt kunne blåse i det og røyke hvor pokker vi ville. Gamle Willhumsen som kjørte skolebussen røkte hele tiden. Lærerværelset var så tungt innrøkt at hvis du la en fersk laks på bordet om morgenen var den blitt til røkt laks ved siste friminutt. Praktisk!

Ting var så mye lettere før, det var bare å ta på seg skoene og gå noen kilometer og vips hadde du en flunkende rød telefonkiosk der du kunne ringe til hele verden, bare du hadde nok kronestykker.
Radioen hadde ikke sending mellom midnatt og seks, hva var vitsen med sendinger, du skulle jo sove uansett. Hvis du absolutt skulle være våken kunne du spille plater som knitret og støvet ned.
Bilene gikk mye oftere i stykker før, det ga liv til langt flere verksteder langs veiene. Nå må de som jobber på bensinstasjonene selge kaffe og boller for å overleve. Tenk så trist, å tilby folk fersk kaffe og nystekte boller når du heller kunne solgt viftereimer!
Nå lager de alt for gode biler, rett og slett.

Før i tiden var valgene lettere. Hva skulle man med 34 ulike typer pizza når det fantes karbonade med ertestuing, karbonade med løk og karbonade med løk? Cola var cola, og ville du ikke ha det kunne du ta en Solo. De som ikke gikk på gymnas gikk på yrkesskole, ville du ikke inn i militæret måtte du og det fantes ikke noe som het fritak fra skolens skidag.
På polet kjøpte vi Norsk rødvin, noen hadde funnet akkurat vår smak, den kollektive norske smaken. Hvis man ikke drakk rødvin kunne man skeie ut med en Matheus rosèvin, flaskene var så praktiske: man kunne lage lamper av dem etterpå.

På fjernsynsteateret viste de høyverdig kunst slik at vi slapp å velge mellom forestillingene. Hva var vel vitsen med lokale teatre når du kunne se Per Aabel vimse rundt i røkejakke?
Gode gamle dager, det var tider det!

Life without sun #12

2011-12-28T12:19:00.001+01:00

Ofoten, 27.11. 13.30.

Life without sun #11

2011-12-27T14:03:00.001+01:00

Ved Osvannet, Ofoten, 27. desember 2011, klokken 13.02.

Toget går!

2011-12-26T16:16:00.003+01:00

Det gjelder bare å holde et jevnt inntak. Slik klarer man seg gjennom jula. Jula er akkurat som et kullfyrt damplokomotiv, du må spa på kull jevnt hele tiden for å holde steamen.

Så jeg stapper på med mandariner, sjokkis og holder tarmene opptatt. I mellom målene, pinnekjøtt, skinke og rull.

Og rødvin og akevitt og kaffe og vann, og en liten akevitt til sånn på lur.

For ikke å snakke om suksessterte, sandkaker og mer sjokolade.

Nammenam!

-Jeg har halsbrann! klager min søster. Jeg enset ikke klagen, og skuffa inn med et stykke til.

Kanskje litt brie og kjeks og mandariner, det er jo en en hel halv time til middag?

Jepp!

Næmmen, er ikke det en konfektbit som ligger der. Come to daddy!

For ikke å snakke om amaronen som har overlevd både julaften og 1. juledagsfesten. Stakkars lille, er du helt alene?

Dette kan bli riktig så hyggelig.

Men først laks og skikkelig hjemmelaga sjokoladepudding.

Amaronen kan da ikke står der alene, den trenger følge av kjøttbit kanskje, eller litt ost igjen?

Eller små sylteagurker, perfekt til akevitten.

Nå kan man ikke stoppe, toget går!

En ganske heldig mann

2011-12-24T14:43:00.004+01:00

Midt på natta våkner jeg.
Datoen har blitt 24. desember.
Tørst. Julerull og skinke, prøvesmaking, får ta skylda.
Jeg er oppe og henter vann, går til sengs igjen. Og ligger der, midt i Ofoten og ser i taket mens jeg venter på at jeg skal sovne igjen.
En unge, som begynner å bli ganske så stor, lager snorkelyder i naborommet.
Her ligger en ganske lykkelig mann, tenker jeg.

Hvem ligger våken og tenker på helt andre ting? I natt, bare et halvt år etter at katastrofen slo til, eller bare uker etter at noe i familien døde. I andre land, der folk ikke har arbeid å gå til etter jula. Eller i land der alt egentlig dreier seg om å skaffe vann.
Det siste jeg hørte på radioen var at renta var lavere enn lav og at vi nok en gang satte omsetningsrekord i julegavehandel, og at Frp mente vi har brukt for lite oljepenger på oss selv.
Jeg ligger og tenker på hvilken rødvin jeg skal velge til maten.
Dermed er jeg ikke den rette til å moralisere.
Eller begynne å snakke om julens såkalte sanne verdier, den biten som har med religion å gjøre. Der er jeg ikke spesielt stø.

Jeg tar opp et blad, et fredagsbilag, og oppdager etter noen siders lesning at jeg egentlig ikke trenger mer overfladisk pjatt.
En ganske heldig mann, jeg ligger og er glad for at jeg er hjemme i jula, hjemme der jeg kommer fra og som jeg vender tilbake til gang etter gang. Bare for ei lita stund, og så ut igjen, ut i opplevelsene.

Hjem til jul, tenker jeg.
Patetisk? Nei. Bare så gjennomkommersialisert, så mange ganger gjentatt at de som ikke kommer seg hjem til jul føler seg som tapere, utskudd og raringer.
Og de som sitter i et hjem og ikke får noen hjem til seg til jul har det likeens.
Det er ikke lett.
Jeg har gått nattevakt på en psykiatrisk akuttpost julenatta, kanskje det mest meningsfulle jeg noensinne har gjort i jula. Følelsen da jeg gikk hjem om morgenen gjennom julestille gater var ydmykhet. At jeg hadde et hjem å gå til, at noen ventet på meg etter at jeg hadde sovet ut.
Da er det lett.

Alt dette tenker jeg på, og før jeg sovner tenker jeg at dette må jeg huske på.
Og det gjorde jeg.
God jul!

Life without sun #10

2011-12-23T10:56:00.001+01:00

En tradisjon i Troms er det at helikopterne fra 339-skvadronen på Bardufoss flyr inn jula. Så også i dag, i fin formasjon over Polaria. Tromsø 23.12.11 klokken 10.37.

Life without sun #9

2011-12-22T09:44:00.000+01:00

Tromsø, 22.desember 2011, kl. 10.30.

En, to, ja, men ikke tre!

2011-12-21T22:55:00.003+01:00

Det strammer seg til for noen og enhver. Folk går rundt og ser noe stressa ut, noen målretta mot gullsmedbutikken, andre i en slags slentrende gange uten mål og mening. De aner ikke hva de skal kjøpe.
Og jeg har hvilepuls.
Ikke har vi kjøpt tre, og ikke har vi tenkt å gjøre det, det er trær nok ute.
Eska med julepynt står der, knapt åpna. Det er ikke det, jul er bra, men det betyr ikke at man trenger bli fanatisk.

På fjesboka har jeg sett at folk har pynta trærne, noen allerede i helga som var.
Det er omtrent som å smøre seg inn med solkrem når man skal ut og gå i Tromsø 21. desember, litt tidlig kanskje?
Og før jeg blir beskyldt for å være en gledesdreper og surpomp kan jeg bombastisk avvise det hele og si: man pynter ikke treet før lillejuleaften, unntaket er hvis man skal ut og reise.Sånn er det bare.
Når folk begynner å snakke om bittebittebittelillejulaften kjenner jeg utslettene komme. Det er ingenting som heter det.

Der sitter de, med sytten halvkilospakker med smør i skapet som de ikke aner hva de skal med og spiller nok en radbrukket versjon av "Nordnorsk julesalme" med det der satans gospelkoret og prater om bittebittebittelillejulaften!
Slutt med det!
Det blir ikke jul igjen hvis dere fortsetter slik.

Men det er slik det har blitt, folk har ikke respekt for noe nå til dags. Før i tiden derimot, på syttitallet og juratiden, sekstitallet, da var det ikke jul før julaften. Alt før det var grønnsåpe, skurepulveret ATA og lukta av smult. Folk forberedet seg til jul og de var på arbeid.
Men de satt ikke med ferdigpynta tre og gnafsa juleribbe ei uke før jul. Hadde de gjort det ville sjansen vært stor for at de enten ble innsatt eller innlagt. Kun kjeltringer og galninger hadde ferdigpynta tre før lillejulaften.
Det hele ender opp i et kunstig kosehelvete av dimensjoner.

I skrivende stund har jeg kommandert madammen til å hente en flaske rødvin og vinjekken, jeg sitter med beina på bordet og klaprer på tastaturet og kan ikke reise meg da må vite.
Det er som sagt ikke det, vi pakker jo julegaver og pinnekjøttet ligger i kjøleskapet, men man skal ikke pynte tre før lillejulaften.

-Jammen, tenk på ungene da! sier du kanskje.
Forvente skjitunger nå til dags, som kan se barneteve hele dagen og som knapt har fått alt godteriet etter halloween ut av tarmen og som ikke kan skifte fargebånd på en skrivemaskin, de har pinadø bare godt av å vente!
Jeg tror ikke det ungene som stresser mest, jeg tror det er mødrene, de som går og gleder seg til "Tre nøtter til Askepott" men som ikke har greie på hvordan de syr en skikkelig kjøttrull.
Med hilsen et medlem av Norsk Gammelmandsforbund!

Avslappet

2011-12-20T21:54:00.000+01:00

Avslappet, det er et fint ord.
Beina på bordet, det er en sammensetning av tre ord som er fin.
Akkurat som "Ta av deg".
For eksempel hvis man kombinerer det med "klærne". Eller "alvoret".
Kokesjokolade er et nydelig ord. Nesten som "Kvinne"
Varmt, mørkt, søtt, temmelig heit og fin å nippe til. For ikke å snakke om hvor godt det er hvis du har litt krem på. Jeg mener selvfølgelig kokesjokolade. Eller, vent nå litt...
Sammenfatte, det lukter det oppgaver av lang vei. Lange, leie, lunkne oppgaver.

Halvtørr, det er et kjedelig ord. Inntil du putter ordet hvitvin etter. Da lukter det sommer, seine kvelder og humlesus av ordet.
Kramsnø, det lukter det vondt av.
Adekvat, det er et rart ord.
-Fridag, sier madammen når jeg spør om det fineste ordet hun vet. Hun har nettopp servert meg et glass sprudlende.
Sprudlende er fint.
Og nå snakker jeg om mineralvann. Vann med stein? Likevel sprudlende, det var det jeg fikk.

Noen ord er morsomme. Lakenskrekk er et artig ord, men man skal være putevar for å benytte det i tid og utide, hvis man da ikke skriver Dynas bok.
Og når vi først er i sengevalsen: vi kan takke araberne for al-Matrah, det er det originale ordet som førte til madrass. Opprinnelig betydde ordet "det man kan kaste eller legge noe på."
Termos, primus og vaselin. Tre ord som opprinnelig var et firmanavn.
Kakafoni har vi hentet fra Hellas: kakophonia, som egentlig betyr mislyd. Likevel liker jeg ordet kakafoni, det er morsomt. Er det ei kake man kan lytte til?

Kakkerlakk og skinnblakk, også artige ord begge to, men likevel er begge forbundet med noe negativt. Derfor foreslår jeg vi lager nye navn. Liten brunjævel og helsikkestilstand kanskje? Nei, det kan fort misbrukes, av de som kan vinne valg om det som skjer hvis de gjør det.
Så jeg foretrekker avslappet.
Og det er ikke rart.
Man kommer jo fra der man kan kaste eller legge noe på.
Begge to!

I det blå

2011-12-18T15:13:00.000+01:00

Forberedelser får ligge, jeg lener meg tilbake og lar radioen underholde meg med musikk og deretter radioteateret mens jeg tar tastaturet fram og starter dagens ordlek.
Fjellene, Rødtinden, Blåmann og Kjølen, står i skarp givakt mot solstrålene fra der under horisonten, et sted. En følelse av samhørighet, her vi labber avgårde lengre nord enn klokt er. I alle fall for de fleste som bor utenfor.

Vi er ikke mange i verden, omtrent 9-10 millioner mennesker, som bor nord for polarsirkelen. Definerer vi Arktis er vi bare fire millioner mennesker. Det sier sitt. Jeg er ingen ekspert på matematikk men knappe 10 millioner mennesker her oppunder polnatta, blant totalt sju milliarder totalt på kloden gir oss faktisk rett til å påberope oss ganske så stor eksklusivitet.

Jeg har ikke valgt å bo i dette is- og sørpehelvetet, og skulle gladelig byttet ut mesteparten av tiden med brosteinslagte gater. Jeg er født inn i en tilstand. Likevel fatter jeg hva jeg er formet i og kjenner gleden over å høre lyden av snøknirkende sko, stavtak og never som tar fyr når bålet i snøen nøres opp.
Det er her vi hører til, det er dette som er klangbunnen i et levd liv.
Aldri er vel det norske samholdet sterkere enn akkurat nå, i den blåeste mørketiden. Felles melankoli har sterkere kraft enn snekkedunk og festivalsommer. I Oslo vandrer de i tåkeheimen, Bergen gråter sine regndråper og vi i Tromsø banner oss bortetter glatte fortau.

Men så står vi der plutselig, midt på ei slette uten innblanding av kunstig lys, og glaner opp mot stjernehimmelen. Det river i neseborene når vi puster, men vi blir stående når det grønne nordlyset feier over oss. Det er nesten midnatt og det er trolsk. Vi går gjennom skogen og kommer ut i lyset, der folk bor i blokkene sine. Inne lyser det fra adventsstaker og flatskjermer. Skjermer med avsendere som ikke er kontrollert av politiske regimer men av noenlunde normal folkeskikk.

Eksklusive, eksotiske og full av flaks går vi rundt. Javel, så kan vi ikke dyrke vindruer her, eller sitte dus under palmesus året rundt. Istedet kan vi oppleve det som sju milliarder mennesker, minus knappe 10 millioner, bare anser som et slags eventyrland som de knapt tror eksisterer.
Hvor bra er ikke det å tenke på!
Derfor fyrer jeg opp kaffekanna og tenker jeg at i kveld skal traske meg en tur og høre på en førjulskonsert. Det blir fint!

Life without sun #8

2011-12-18T13:25:00.001+01:00

69°40′N 18°57′Ø, Tromsø, 18.12.11 kl. 13.00.

Life without sun #7

2011-12-17T18:32:00.003+01:00

Tromsø 14. desember 2011, klokken 17.15 utenfor Framsenteret. En minnebauta for å hedre polarhelten Helmer Hansen, et lys i polarnatta.

Førjulsmelankoli

2011-12-17T18:21:00.003+01:00

Så sitter det en familie der, midt i julestria da alt skal på plass og det meste skal klaffe. Ungene har kledd av seg skoene og skifter mellom å være på kafeens lekerom og oppi armkroken til pappa.
De har evig god tid, de mumser i seg kjøttkaker med ertestuing og etterpå er det kaffe.
Jeg ser meg rundt og ser folk ha god tid, de har hengt jakkene på stolene og de er tibakelent. Det er akkurat nå livet leves, men tenker folk på det? Tenker jeg.

Voksen mann gjør så godt han kan, unger er ikke unger hele livet, og gradvis oppdager jeg at det blir tomt. Ikke som et dødsfall, men noe annet, noe sårt. Løsrivelse og skaping av egen identitet, det er beinharde greier også for far.
Tenker han på det, pappaen som har ei lita prinsesse på fem-seks år krypende over fanget? Eller tenker han mer på hvordan han skal få bygd dette hersens huset slik at det endelig blir fred å få?

Eller kanskje han tenker på å dra hjem å ha seg noe så inderlig, for det er akkurat det han ønsker men ikke får fordi det lille krapylet som kryper over fanget har funnet det for godt å skrike seg til å få lov til å ligge i mellom han og den han vil ha seg så inderlig med.

Det gjør han nok ikke, tenker på at dette er livet. Jeg kjenner jeg blir litt sår, før tanken forsvinner når jeg blir servert selve den norske urkafèretten, karbonadesmørbrød med ertestuing og løk.
Mange dager, kanskje de fleste, er livet et traust karbonadesmørbrød, men så glimter det plutselig til med Aksjegevinst, Boblebad og Cava.
Jeg raper ertestuing og flaskecola, tar med meg avisa og tar sats ut i julegavehandelhelvete og tenker at enhver gledes stund på jord betales skal med sorg.

Skikkelige gaver

2011-12-12T23:39:00.000+01:00

Den tøffeste julegaven jeg noen gang har fått ville ingen unger fått i dag. Jeg fikk en sabla sammenleggbar kniv, stor nok til å slakte en blåkval. Den fikk jeg av min gammelonkel Hjalmar. Han hadde vett på skikkelige julegaver til gutter som hadde spiker i lomma og ved hjelp av en bordkniv kunne lage en helt brukbar bue av et godt eineemne.

Brosjan fikk samme jul et beslag til å feste roret på kjeksen (for søringer: en nordlandsbåt). Onkel Hjalmar hadde sett oss seile med ei åra som ror, og slik gjør man vel ikke.
Men altså, gammelonkler og gammeltanter, de kom med de rareste gavene. Tante Karen, som ble 105 år, var høyst religiøs og kom hjem fra Israel med en jødisk bønnehatt i alldeles grelle farger. Det må ha vært en Disneyversjon. Tante Karen var lenge godkjent, for det var hun som forsynte meg med årets utgave av Hvem Hva Hvor, et uslåelig oppslagverk i førgoogle juratid.

Tante Bø (!) sydde en frosk som var fylt med risengryn og knapper som øyne. Fiffig.
Det var omtrent like spennende som da jeg vant vinnerloddet på folkedanskursets avslutning, premien var et par skosåler i filt nummer 43 og en tannbørste.

Og nå: gammelonkel selv er blitt, men tror du jeg kan gå hen og kjøpe ungene det ungene trenger: kniver, kinaputter og Morgan Kane-bøker ("Det var en av de dagene Morgan Kane visste han kom til å bli full")?
Da kommer de og tar meg, foreldrene: skikkelighetens voktere, noen av dem i alle fall.
Derfor, ingen gaver, men en lovnad om at de søte små skal få et kurs i tjyvfiskets edle kunst (det gjelder å ro stille, sitt for fanken i rett i båten!!) når den rette alderen nærmer seg.
Gammelonkel Hjalmar lærte meg nemlig det også, og det var i alle fall to år etter at jeg hadde fått kniven. Jeg hadde alle fingrene intakt og rodde som jeg aldri hadde gjort annet.
Heller det enn en politisk korrekt gave som krapylet ikke vil ha.

Og når vi er inne på lærdom tatt fra den garden: Gammelonkel Sigurd (som var gift med tante Bø (!) bød meg og en kompis på drikke en varm sommerdag. Han hadde tonic water og selters i kjelleren. Slik fikk jeg min første innføring i anstendig blandevann, verd en takk det også, selv om det var en juligave!

Life without sun #6

2011-12-12T10:35:00.001+01:00

Håpet, Tromsø, 12. desember 2011, kl.10.15.

Life without sun #5

2011-12-11T22:20:00.001+01:00

Osvannet, 11. desember 2011, kl. 13.34.

Hel ved

2011-12-10T16:00:00.001+01:00

Det skjer med jevne mellomrom, egentlig hele tiden. De som mener de forstår seg på det, som har brukt mange tiår på å opparbeide seg en slags kulturell og akademisk plattform: de ser seg rundt med undring og oppdager at ekstremt hverdagslige ting er det som slår til.I løpet av kort tid har jeg registrert en rekke innslag og artikler som tar for seg boka ”Hel ved” av Lars Mytting, senest i dag i Aftenposten.

Boka har jeg ikke lest, men jeg kommer til å gjøre det, jeg kløyver ikke bare ord men også vedkubber fra tid til annen. Med en ganske undrende mine går de verks, journalistene og de som vet, og stiller seg det samme spørsmålet. Hvordan i huleste kan noe så hverdagslig selge så godt?

Akkurat samme diskusjonen ble født i det medieakademiske hovedstadsmiljøet da folk i sommer satt pal foran teven i over fem døgn for å se hurtigrutas ferd fra Bergen til Kirkenes. Eller når de som har greie på musikk, klør seg i hodet og lurer på hvordan en sang om en hylende gris kan bli så populær. For ikke å snakke om "Snøballkrigen"! Var det ikke bedre at folk likte en smal artist som har hentet inspirasjonen fra en riveklar stygg leilighet i Berlin, der det virkelige livet leves?

Jeg tilhører arten som kan tilbringe en hel dag på bibliotek med velbehag, og jeg innrømmer at påtatt snobbisme ligger der som et syltynt ferniss, klar til å bli avslørt. Men det betyr ikke at jeg ikke ser at det er det hverdagslige livet som inneholder den største kunsten. Per Petterson og Levi Henriksen er to norske forfattere som er med på å bekrefte dette. Eller musikk av Stein Torleif Bjella for den saks skyld, bare for å trekke fram noen norske eksempel i den dylanske ånd. Det er ikke det at folk arbeider seg oppover og innover i kunsten, men at mange glemmer hvor de kom fra og som undrer seg over at ei bok om ved, eller en sang om gris, selger.

For egen del er jeg mer overrasket over at det finnes så mange mennesker som faktisk gidder å bruke sms-penger på å stemme på såkalte talenter i ”Idol” og ”X-faktor”. Unge såkalte talenter som radbrekker den ene sangen etter den andre, som mangler både dybde og innhold, som er formet inn i et bilde som passer kommersielle tevereklamesendinger perfekt, og som nettutgavene til VG og Dagbladet bruker uforholdsmessig store ressurser på å dekke. Såkalte talenter som, med noen hederlige unntak, betyr like mye for samfunnet som flass.

Det er ikke mye hel ved over slikt!

Life without sun #4

2011-12-09T13:35:00.001+01:00

Holt, Tromsø, 9. desember 2011, kl. 12.20.

Retrospektivt om heltene

2011-12-08T16:10:00.001+01:00

I et år fylt av feiringer av runde år, store dåder og fagemner, som alle har forskning som fellestrekk, er det lett å drukne i den enorme mengden informasjon som flommer inn. Det er idefestivaler, opptog, skiturer til Sørpolen, festforestillinger, utgivelser, publikasjoner, filmer, kronikker (så utrolig mange kronikker) og, ja selvfølgelig (kremt), blogginnlegg.Lett å gå seg vill, eller bli mett? Jepp!
Men noe sklir da inn og blir forhåpentligvis sittende. Og det er ikke alltid at det er den reine faglige presentasjonen som får publikum til å fatte interesse for fagemner. Kulturelle uttrykksformer hjelper godt til på veien.I går, onsdag, deltok jeg i Tromsø på en premiere og en førpremiere som kan illustrere hva jeg mener.

Med skuespillerne Hallvard Holmen og Gard B. Eidsvold på en av Hålogaland Teaters scener har Robert Marc Fredman dramatisert et tenkt møte mellom Roald Amundsen og Fridtjof Nansen. Stykket heter Amundsen vs Nansen og er machoteater på sitt beste. Møtet mellom vitenskapsmannen og erobreren kan stå som samletittel på et stykke som får meg til å tenke at det ikke bare var forskninga som var drivkrafta for de to herrer.Noe også anmelderne har registrert. «Gjennom vel en time holder de to oss fanget med ei blanding av humor, råskap, sjalusi og egentlig forakt for hverandre. Det skal et godt manus og ikke minst gode skuespillere til for å klare det,» skriver Bjørn H. Larsen i Nordlys i dag.

Dikt og forbanna løgn? Nei, det finnes en usagt sannhet som fenger, som gir forskeren mer kjøtt og blod, ja liv. Ikke lenger bare en nerd, men et menneske. Akkurat som forskeren i dag: ikke isolert fra det faglige livet, men en del av et samfunn i utvikling. I nevnte teaterstykke var forskninga også en del av nasjonsbygginga, noe som vi ser klare paralleller til i dag: Norge vil framstå som en god forvalter av naturen og ressursene, forskinga legger grunnlaget for dette.

Jeg fikk også muligheten til å se en førpremiere på NRKs dokumentar om sledehunden Balto i går kveld. Per-Kristian Olsen står bak filmen, som skal vises på NRK1 i romjula. Den forteller historien om den norskeide hunden Balto. Balto ble en stor helt og Hollywoodstjerne da han brakte fram medisin og reddet menneskene i byen Nome, Alaska, fra å dø under en epidemi vinteren 1925. Ironisk nok spiller Roald Amundsen viss rolle her også, og heller ikke her kommer han spesielt godt ut av det. Mer skal jeg ikke røpe.

Det som slo meg er at programmer som dette kan brukes for å understreke den voldsomme utviklinga innen medisin og kommunikasjon. Alt takket være at det har stått forskere bak. Ja, det er grunn til å rose de som finansierte forskninga, men penger er ikke alt. Det trengs kloke hoder, mange!

Også publisert på forskning.no

Life without sun #3

2011-12-08T12:15:00.001+01:00

Håpet, Tromsø 8. desember 2011, kl. 11.10

Life without sun #2

2011-12-07T13:38:00.001+01:00

Tromsø, 7. desember 2011, kl. 12.55.

Takk og lov!

2011-12-06T22:34:00.001+01:00

Fikk lyst til å skrive noen linjer om de som faktisk greier å fortelle historien om oss selv, som ikke trenger å lage en dårlig og flau konkurranse av alt eller som ikke trenger å kle opp avdanka kjendiser og lære dem og danse inntil det pinlige. De som istedet for å tenke utelukkende på annonsørene de skal ha i for- og etterkant av programmene.
Jeg har sett strikkekjerringene fra Andenes som gjør en jobb for at folk skal ha det bra, blant annet ved å lage skreimølja til rockebandet "Kvelertak".
Jeg snakker om NRK.
Takk og lov for at det finnes noe som heter lisensavgift!
Ikke noe mikkmakk, bare gode historier, akkurat som "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu", eller "Brenner". Historier om oss selv, ikke konstruert, men om oss selv.
Slikt liker ikke alle, de ville helst hatt noen som stemte kjerring etter kjerring ut.
Heldigvis er det ikke slik hos alle.
Og godt er det!

Life withouth sun

2011-12-06T13:40:00.001+01:00

Tromsø, 6. desember 2011, kl.13.34.

Møte

2011-12-04T22:27:00.001+01:00

... i sand.

Det hadde vært noe!

2011-12-04T18:14:00.001+01:00

Tenk så mye enklere det hadde vært hvis man tidlig i livet fikk utdelt et sett som skulle bestemme hvem man skulle være og hva man skulle like resten av livet, og som utelukket alle andre ideer og strømninger. Det hadde vært noe.

Brunsausmat, kokekaffe og danseband. Eller bare burger, hiphop og rusbrus. Aldri i tvil, bare holde stø kurs.Volvo lager de beste bilene og en neger er en neger fordi det er jo slik han ser ut. Jan Eggum er en surkuk og det har ikke vært laga god humor etter Leif Juster. Da var Olav konge, alt etter er bare drit.

Da hadde vi kunne forholdt til et eller annet skrift, som forklarte oss alle sammenhengene, som ikke ga noe rom for tvil. Vi kunne bare bla opp og lese oss til at sushi ikke var noe vi skulle smake og at afrikanere stort sett kan settes i samme bås, voldtekstforbrytere og trygdesnyltere.

Det kunne for eksempel blitt bygd hus der vi kunne samles og bli innprentet hvordan vi skulle oppføre oss og der det ikke ble gitt noen muligheter for slinger i valsen. Det hadde vært så enkelt og behagelig. Og hvis da man hadde en stor avis som tok i mot SMS-meldinger fra folk som mente akkurat det samme og som alle advarte mot de farlige sosialistene (og de rødgrønne -pføy) og som mente alt var bedre før.
Samfunnet kunne ha fått noen til å lage noen vers, eller læresetninger som gjorde at vi aldri trengte egne tullete selvstendige tanker. Tenk så enkelt det hadde vært.

Da kunne vi skilt de gode fra de vonde på en enkel måte, uten å trenge å ta den brysomme tiden det tar å velge standpunkt. Ingen hadde trengt å bry seg, bare man fulgte de normsettene vi var utdelt.
Samfunnet kunne blitt enige om at alt som hadde vært gjort før et gitt tidspunkt ikke gjaldt og at man kunne bli enige om at bare en begrenset del av oss skulle bestemme over resten. Rett og slett genialt spør dere meg!

Dubai, Dubai, Ai ai ai!

2011-12-03T17:52:00.001+01:00

Dubai, Dubai, det dundrer og det banker
Dubai, Dubai, du er i mine tanker
Dubai, Dubai, snart kommer vi i kor
Vi som i mørkeblåbyen bor!

Dubai, Dubai, det ringer i mobilen
Dubai, Dubai, det er journalistprofilen
Dubai, Dubai, hva skal vi gjøre nå?
Tror det er best å legge på!

Dubai, Dubai, der våkna visst han Øyvind!
Dubai, Dubai, han sier vi er snøblind
Dubai, Dubai, det er vel ganske lurt
Å vende om her i Frankenfurt!

Dubai, Dubai, nå legger vi oss flate!
Dubai, Dubai, vi tar den samme plate
Dubai, Dubai, vi kommer hjem fra sør
Og lover feie for vår dør!

Nattlig filosofering om anger

2011-12-03T00:37:00.001+01:00

Man går de veiene man har valgt.

Tilfeldig eller ikke, man blir det man blir og det er alltid for seint å angre.

Anger gjør ingen bedre, tror jeg, men det hjelper sikkert.

Jeg er et ja-menneske, og det har jeg kanskje av og til angret på, at jeg har sagt ja takk, begge deler og litt til.

Men herregud, man lever bare en gang.

Det er mye verre å angre på at man takket nei. Det går sytten angrer på et ja som man angrer på i forhold til et nei som man angrer på.

Det er lettere å trives når man selv har valgt veien, og ingen andre har valgt den for deg.

Derfor misliker jeg de som dømmer dem som velger hard motstand, eller som nekter å gå i takt fordi det er forventet. Og priser meg lykkelig over at jeg ikke er en kvisete sekstenåring av i dag.

De henger på Tempo-hjørnet, glanende på alle de nye mobiltelefonene som er utstilt, har jakker som koster omtrent det samme som jeg betalte for min første bil og ting er bare fette lol.

Akkurat som jeg engang var, og syntes folk i frakk var nifse raringer. Lektor Mikalsen i Narvik for eksempel, han kunne sklidd i en skikkelig skrekkfilm. Han skremte nesten livskjiten av meg da han engang hilste høflig og vennlig på meg på tribunen da Mjølner slo Kvik Halden, eller noe slikt.

Jeg valgte en annen vei, ubevisst, enn det voksne folk ville da.

Irrasjonelt ja, men du verden så mye rart som skjer når det kun er sin egen feilbarhet som får bestemme.

Feilbarhet er kanskje den mest undervurderte egenskapen som finnes. I dag måles livene i perfekthet, og du er ikke bra nok før du har en perfekt leilighet, reist til Maldivene og hatt minst tre iphoner. Jobbene skal byttes, stereoanlegg med CD-spillere er ut og borettslag er så jævli 1982. En av tre har vært med i et teveprogram og lavkarbodietten er vår tids nye evangelium.

Hva hjelper det å angre på all dritlettmargarinen som er fortært når du kan drukne deg i berg av smør?

Livet er for kort til å la seg påvirke av slikt, det er bare å smøre seg med tålmodighet og vente på at det skal gå over. Man kan jo ikke rømme...

Slik labber man da videre, med dårlige vitser, passe tilstede, glad, trist og og med trygghet om at det er egne valg som har gjort livet til akkurat det livet man vil leve.

Da var det fritt for ord i dag, bare å legge seg på lading.

Eolusnesset

2011-12-01T15:22:00.001+01:00

Eolusnesset, Sorgfjord, Svalbard august 2011.

Utilregnelig?

2011-11-29T12:20:00.001+01:00

Youngstorget, Oslo, 26.11.11

De sier han er strafferettslig utilregnelig, og jeg kan ikke fatte hvordan det går an. Det passer oss så bra å fraskrive det hele til at dette har en syk mann gjort, istedet for å ta et oppgjør med de fundamentalt rasistiske holdinger som herjer vårt samfunn.

Akkurat som tyskerne som kjempet sammen med nazistene og som i ettertid skjulte seg bak at dette bare var en gal manns verk, akurat slik dekker vi oss nå. En nøye planlagt aksjon utført av en mann som lenge var politisk aktiv, en uhyrlighet så grotesk og utslettende som ikke engang mareritt kan overgå. Det skal altså ikke kunne straffes?

Hver dag går mennesker rundt med skader de er påført av denne mannen. Et regjeringsbygg kledd i presenninger, omkranset av høye gjerder, ruver over den norske hverdagen. Vi er ikke ferdig med dette, på ingen måte.
Det vrir seg inni meg og lese at han skulle være utilregnelig. Heldigvis får vi vite at rettssaka skal gå sin gang.

Per Sandbergs uttalelse i Stortinget forrige uke vitner om at vi som folk har langt igjen før vi forstår.
Før vi forstår at høyrekestreme holdninger må stoppes. Vi kan ikke skylde på at alle ere utilregnelig.

Advent, dette også

2011-11-27T20:20:00.001+01:00

Abildsø gård, Manglerud, Oslo, 27.11.11

Ut med dem!

2011-11-23T21:06:00.001+01:00

Det er lenge siden jeg sluttet å la meg sjokkere eller bli opphisset over freppernes utsagng, handlinger og holdninger. Det meste av det som kommer fra den kanten er så drøyt at det ikke fortjener å bli kommentert.
Etter 22. juli bestemte jeg meg i tillegg til å slutte å rakke ned på de som har en fundamentalt annen mening enn meg. Verden er ond nok som den er, den trenger ikke mer hat eller oppfordring til det.

Selv ikke en ellevill historie med fyllesex, lottopremier og påstått tafsing fikk meg til å lee på et øyelokk. Slikt skjer sikkert i andre partiet også.
Men da Per Sandberg sa det han sa i Stortinget i dag, at Ap spilte en offerrolle etter 22. juli, tenkte jeg nå får det fan ta meg være nok!

Dette er altså mannen som nær 20 prosent av befolkninga vil ha i en sentral maktposisjon om to år.
I mangel på argumenter tar altså Sandberg i bruk et av de mest nedrige og dypt krenkende karakteristikker noen politiker noensinne har benyttet seg av.
Og Siv Jensen er ikke hakket bedre. Etter ha ordnet ansiktet etter å ha vært på Dagsrevyen durer hun avgårde med at Ap bruker hersketeknikk for å styre debatten.
Så mye var den unnskyldnings verd!

I anstendighetens navn: nå er det nok. Vi trenger ikke slike politikere. Vi vil ikke ha dem!
Her tramper ledelsen i partiet på ofrene etter Utøya, så fullstendig jævlig og følelsesløst som det går an, og viser en fullstendig manglende evne til å ta alvoret innover seg.
Jeg nekter å være med på at det er et slikt politisk klima vi skal i Norge. Hvis ikke Sandberg og Jensen kan innrette seg etter det og oppføre seg kan de til helvete hute seg ut av landet!

Den nye offentligheten

2011-11-21T15:53:00.001+01:00

Jeg har forstått det slik at vi lever i ei tid der vi lever våre liv i en ny type offentlighet, og at noen synes dette er ganske rart. De synes det er rart at vi som lever våre liv slik, forteller hva vi gjør i form av en kunngjøring på et sosialt medium. I går var det svært mange av mine kontakter på Facebook som delte min entusiasme over at Tromsø Idrettslag banka RBK på Alfheim.

All den tid ganske mange, ja alle unntatt madammen, ikke var i min nærhet etter at kampen var over hadde jeg noen valg for å dele denne gleden.

Jeg kunne dra på pub og skåle i øl og vræle "Sigurd e konge!". Jeg kunne gå ut på verandaen og utbasunere min glede. Selvfølgelig kunne jeg ta på meg jakka og starte en runde i borettslaget: banke på døra, og idet den som eide døra åpna døra kunne jeg rope:"Sigurd e konge!"

En annen løsning ville være å ringe rundt til folk og rope "Sigurd e konge" inn i telefonen.

Ingen av alternativene virket særlig innbydende der og da. Derfor ble det ei melding på Facebook.

Ganske dannet og selvfølgelig langt mer tilfredsstillende all den tid jeg vet at minst to RBK-fans er på kontaktlista på Facebook.

Spørsmålet er om hva vi kan bruke sosiale medier til utenom slike postpubertale gledesutbrudd fra en gammel fjert. En sykedag, der jeg har gjort alt for å hindre videre utbrudd av noe som ligner en påbegynnende influensa, har gitt meg tid til å filosofere over emnet.

Og her kommer det inn ei lenke, via Facebook, som er et godt eksempel på at sosiale medier er i konstant endring. Engelske The Guardian har tatt innholdet med seg på Facebook. En interessant artikkel fenger interesse for deling og diskusjon. De er sikkert ikke alene om å legge innhold ut på sosiale medier, men dette er en tungvekter som viser vei.

Her på berget overgår norske nettaviser hverandre i tomt innhold, som mer eller mindre forutsigbare julekalendere, lettvinte bildeserier og hjernedøde kjendissaker og saker som er designet for å komme med nedsettende kommentarer om grupper, sak eller personer.

Nå er det ikke slik at alt skal være så forbannet seriøst. I godt voksen alder foretrekker jeg ofte tegneserier som kveldslektyre, framfor tyngre litteratur. Men det betyr ikke at jeg synes det Guardian nå gjør burde få andre til å tenke: yess!

I takt med den indre konkurransen i redaksjonene, der nett og papir spiser av hverandre og produktene begge blir halvveis, vokser irritasjonen. Jeg velger stadig oftere bort papiravisen, fordi jeg kan og fordi nettpublisering også gir meg muligheten til enda mer lesing.

En runde inn på Facebooksiden til den største norske kvalitetsavisen, Aftenposten,bekrefter en mistanke om at vi ikke har nådd så langt som for eksempel Guardian: ei blanding av et nyhetsbrev om avisa som bedrift og en slags trigger som skal få oss til å gå inn på avisens nettstedet.

All den tid det er annonseinntektene som gir inntekter på nett er jo dette forståelig.

I forrige uke deltok jeg på forskning.no sin høstekonferanse, sammen med over 200 andre kommunikasjonsfolk. En av de som foreleste var skaperen av The Naked Scientists, Chris Smith fra universitetet i Cambridge.

Ideen er å strippe tung forskning ned til det forståelige, formidle det på nett gjennom radiosendinger og diskusjonsfora. The Naked Scientist er en dundrende suksess med opptil seks millioner lyttere, fortalte Smith.

Jeg tenker at noe av suksessen ligger i at Smith & Co har tatt konsumenten på alvor, akkurat som The Guardian gjør på Facebook. Artikkelen som fenget min interesse hos sistnevnte er nå lest av 356.000 personer fra hele verden. Og jeg kan se de av mine venner, som er registrert, som har lest den. Noe som gir meg muligheten til å diskutere videre med noen av dem.

Øverst på et utvalg norske nettaviser klokken 17.44:

Nordlys "Klar med Jackass light julekalender."

Harstad Tidende: Få går søndagstur

VG: Ambulanse kjørte av veien -pasient omkom

Dagbladet: Fant knust rute der Monika (8) ble funnet død

Hendelser og trivia, akkurat som alltid. Blir vi noe klokere?

Neppe, bare overveldet av en evig strøm ord.

Og vi trenger ikke avisene på sosiale medier for å spre enda mer av slikt. Jeg foretrekker at redaksjoner, kulturfolk og forskere bruker verktøyet på en skikkelig måte.

Også publisert på forskning.no

Inn i de blå ukene

2011-11-20T20:54:00.001+01:00

Tromsø 19.11.2011.

Tog

2011-11-20T20:20:00.001+01:00

Tog er bra. Tog er det jeg skulle ønske vi hadde. Ikke IKEA eller enda en butikk som selger ting jeg ikke trenger. Et tog med breie seter som jeg kunne sitte å lese i, eller bare glane ut av vinduet mens vi suste gjennom norsk natur.
Med en blid konduktør som kikket interessert på billetten og sa at akkurat dit jeg skulle var hans favorittsted, og så ville han anbefale et sted der det ble servert skikkelig mat for en billig penge.
Et tog som gjorde at man reiste bare for reisens skyld, og som stoppet på små stasjoner med rare navn.
Tøffe, det lille lokomotivet (Ivor the Engine) var mitt første tog, sekstitallets barneteve var ikke rare greiene, men Tøffe, og den lille dragen som bodde i fyrkjelen, klarte brasene.
Men det kommer ingen tog fordi der jeg bor.
Istedet skal vi kjøre fortere og farligere langs isete veier.
Rare greier, og litt trist.

Veien

2011-11-19T18:10:00.001+01:00

Før var veiene støvete, uten asfalt. Dekket ble kjørt hard av bilene, inntil det kom ei vårløsning eller et annet regnskyll og ødela sykkelfarta for oss som syklet. Da kom det ei veiskrape og harva over veien, til vår store fortvilelse. Prøv å sykle på nyskrapa veier, det er tungt.
Veien gikk forbi, vi bodde langs veien.Veien som kom fra et sted og førte til et sted. Til byer og opplevelser, jenter, konserter, nye jobber, sirkus og tannlege.

Når brusbilen kom sprang vi etter, hjalp sjåføren å lempe brus- og ølkasser. Ved den siste butikken fikk vi belønning i form av ei stor cola.
0.35 cl.
Henge på butikktrappa mens vi drakk brus og prata om den nye modellen av Apache Cross som stod utstilt.

Jeg fikk aldri en slik, men kjøpte istedet sete og styre som jeg skrudde på en DBS herresykkel kjøpt på auksjonslokalet i Narvik. Den kostet egentlig 120 kroner, men jeg fikk 10 kroner avslag fordi jeg kjøpte den på dagen jeg fylte ti år.
En tiåring oppdager at han har baller når han sklir på pedalene på en stor herresykkel. En smertelig erfaring, skriket henger enda i bakkene opp Stordalen.

Melkeramper, som skapt for å sitte i uten å gjøre noe når det regnet. Bare vente på at noe skulle skje, at er romskip skulle frese forbi. Eller i alle fall Texas Ranger Morgan Kane, på hest og utkikk etter en partner med sans for veldreide mystiske damer og gode skyteferdigheter.

Vi stod i østavinden og ventet på at bussen skulle komme. Med instrument og noter, på vei til øving. Jeg drømte om at en gang skulle jeg slippe å stå slik, i den der satans vinden og vente på en helvetes dritbuss som skulle kjøre meg til nabobygda. At jeg en gang skulle si til sjåføren: kjør meg til verdens ende, og ta alle de omveiene du kan!

En buss hver vei, fra hver sin by og videre.
Til et sted der drømmene levde, der det var asfalt og fortau, cabrioleter og sideway restaurants. Eller endeløse ørkenveier med kaktuser og Texas Ranger Morgan Kane, som nå var blitt US Marshall Morgan Kane
Veien stoppet ikke hos oss. Den var drømmen som satte det hele i gang.

I opplag

2011-11-19T17:56:00.001+01:00

Tromsø havn 19.11.11, klokken 14.35

Office

2011-11-18T16:27:00.001+01:00

Tromsø 16.27, 18.11.2011

Det går!

2011-11-17T15:33:00.001+01:00

Ja, det går for seg. Det vil si, de går.
Sagt på en annen måte, eller for å si det slik.
Jeg har vært på konferanser de siste dagene, og dette handler dermed ikke om amerikanske kvinnfolk som ronker på teve, eller om norske kvinnfolk som er helt utgått av å vente på at han der fyren med "Kamp-serien" skal gi dem årets dop.
Det handler om foredragsholdere som ikke kan stå noenlunde i ro når de snakker.
Man skulle tro de trente til "Birken", der de traver fra den ene siden til den andre. Som hvileløse dyr i bur. Hvor de skal? Aner ikke!
Det er ingen motivasjon i at de går, bare nervøs gåing,
Ta fra dem laserpekerne, røsk av dem myggene, finn fram gaffa og teip dem fast til en plass, slik at vi kan høre hva de snakker om.
Men neida, de fortsette å trave. Jo mer fancy utdannelse de har, desto mer går de.
Det er til å bli gåen av!

There'll be days like this

2011-11-17T15:06:00.001+01:00

Juli 2011, Osvannet.

Nærtakerne

2011-11-12T15:21:00.001+01:00

Nærpratere er en egen art mennesker. De som kommer helt oppi ansiktet ditt, som bryter alle intimgrenser før du i det hele tatt har blitt kjent med dem, du kjenner typen ikke sant?
Jeg blir stresset av slike skapninger.
Uten at du har bedt om det er du invadert av et menneske som bryter ut av seg alskens opplysninger du slett ikke trenger og aldri heller vil.
Og så tar de på deg.
Stryking på armen, fyttihelvete!
Kvinner som ser på deg med et sånt forstålig blikk, som stryker deg på armen. Du har egentlig bare et valg: spring som du har fanden, eller noen andre svartekristne, i hælene.
Jeg har stor sans for kvinner og jeg kunne tatt på dem hele tiden, men armstrykere som du enda ikke har tatt på er farlige greier.
Jeg har lest meg til at det faktisk er et maktgrep når kvinner tar i bruk dette trikset. En slags måte å invitere til at "kanskje blir det noe hvis du gjør som jeg sier nå", eller et "hør nå her lille mann".
Men de lurer ikke meg.

Og så har du klemmerne. En god klem er bra, men da skal du kjenne dem. Men de som klemmer etter bare et møte, gjerne jobbrelatert, er livsfarlige. Rett inn i din indre sone før du i det hele tatt har invitert, plutselig står du og klapper en person på ryggen. Det er som lutefisk, ingen mening bare vassent overpriset tull.
Det er lov å klemme mennesker hvis du har opplevd noe sammen med dem, for eksempel vært på en skikkelig lang fest eller lignende.
Man kan også klemme sidemannen hvis fotballkubben du heier på gruser laget du ikke heier på, men den er tvilsom, veldig.

Kvinner som kysser deg på kinnet bør du i det minste hatt sex med, eller i det minste ha intensjoner om det, hvis ikke bør du ligge unna.
Her finnes det dog unntak: etter fem glass rødvin kan du tillate deg å bli kysset på, men sørg for å ha fluktveiene klare.
Hva er så tillatt?
Gode håndtrykk er ikke til å kimse av. Eller et passe overlegent oppovernikk med et "Hallaise" som tilbehør, det er strålende greier.
Og hva adjø gjelder: her er Narvikfolk overlegent best:
Person 1: -Schnakkes!
Person 2: -Samme!
Begge: -Hare! (her hever man armen nonsjalant og går)

About water

2011-11-12T14:33:00.001+01:00

Cambridge Science Festival, mars 2011.

Litt mer stil, ikke bare innhold

2011-11-09T21:01:00.001+01:00

Vi lever i ei tid der det aldri har vært lettere å fortelle andre hva vi driver med, mens vi driver med det. Akkurat nå er en fire menn på vei mot Sørpolen på ski, i samme rute som Amundsen og hans følge gikk da han vant kappløpet over Scott for hundre år siden.”Temperaturen var -22 °C når vi våknet og merkbart hyggeligere enn de forrige dagene. Så slo også sidevinden til og seilene ble heist,” melder Vegard Ulvang, Jan-Gunnar Winther, Stein P. Aasheim og Harald Dag Jølle fra teltet sitt i dag. Ved bruk av kamera og satelittelefon når de altså fram fra en av verdens definitive utposter og til ei nettside som smeller rett opp i stua mi. Jeg liker prosjektet bedre og bedre, fordi det viser at det mulig å fortelle hva som skjer, selv i en situasjon der fokuset er å komme seg fort nok fram. Det kvartetten gjør kan uten problem overføres til vanlig forskningsaktivitet.

Og i et medierace kan man ikke lenger forvente at publikum skal vente i tre år på at forskeren skal komme ut av tåkeheimen. Vi læres opp til at det skal skje kjappere.Nå er ikke det noe nytt at vi kan følge djerve ekspedisjoner i nuet, jeg tilhører dem som satt foran fjernsynet da amerikanske astronauter beveget seg på månen, og det er over 40 år siden. Det gjorde stort inntrykk. I en slik kontekst skulle det bare mangle at vi ikke kan følge med fire karer på jubileumstur, selv om det er langt utenfor vår normale rekkevidde.Saken er vel snarere at vi oversvømmes av nettsteder, bøker, filmer, ja informasjonsplattformer som vi så fint kaller det.

Det gjelder også innen forskning. Jeg kjenner en forsker som er ganske ram i sin dom:”Det finnes titusener av nettsider som skal fortelle om forskning, vi trenger nesten ikke noen av dem!” sier han når vi er i godt lag. Jeg skal la det ligge, og ikke stille meg til dommer om han har rett. Det er grunn til å spørre om det kan bli for mye informasjon der ute på nettet, men da kan man stille kontraspørsmålet: finnes det for mange bøker? Nei! Vil vi nok tordne, vi som kjenner en slags opphisselse av å snuse inn lukta av et skikkelig bibliotek.

Utfordringa blir som et skikkelig hopprenn. Innhold må kombineres med stil. Det nytter ikke bare å hoppe lengst mulig. Altså: Du kan sette av gårde fra øverste trinn og tryne på sletta. Per definisjon har du hoppet lengst, men du er ikke vinner av rennet. Vinneren er den som hadde stilen. Nansen ble helt fordi han hadde evnen til å sette lukt og farge på sine ekspedisjoner. ”På ski over Grønland” er et glitrende eksempel. Biografer er enige i sin dom: Amundsen hadde ikke den litterære evnen, og ble aldri den folkekjære formidleren av vitenskap som han ønsket. Og Sverdrup, stakkar, han var ikke akkurat festens sosiale midtpunkt.Man kan diskutere om forskerne har verktøyet og pengene som skal til for å drive skikkelig forskning men det er ingen tvil om at de aldri har hatt flere muligheter for å fortelle om hva de driver med. Det gir helt fantastiske muligheter. Nye informasjonsteknologiske løsninger og en distribusjonsmessig revolusjon gjør at forskeren faktisk kan velge seg bort fra køen til de store mediene, fjernsynsstasjonene og avisene, og heller fortelle om sin forskning på andre kanaler.Men skjer det?

Dessverre nei. Mens jeg skriver dette oppdaterer Kristen Ulstein sin facebookstatus: ”Vitenskapsakademiet i kveld. Trodde jeg hadde hørt det meste om forskning og media fra før. Det hadde jeg! Forskere som ikke snakker med journalister var ikke der. Og det var ikke journalister som ikke skriver om forskning heller.” Ulstein hadde ansvaret for formidlinga av den norske delen i det Internasjonale polaråret (IPY) og er i så måte ingen vanlig taxisjåfør jeg tyr til av mangel på bedre kilder. Hans oppdatering bekrefter det jeg har skrevet før: det hersker en gammeldags holdning til hvem det skal formidles til. Suksesskriteriene for god forskning er at det forskeren publiserer i et tidsskrift knapt noen leser, utenom forskere som driver med det samme. Så forteller noen mediene at forskeren har publisert der og alle klapper i hendene. Men blir vi noe klokere? For å holde kvaliteten oppe må på det vel være slik, men likevel skurrer det.

Alle kan ikke sprudle og agere som forskernes Mr. Handsome lik noen av det vi ser i de påkostede BBC-produksjonene, men jeg tror flere kan åpne seg en smule mer enn det vi ser i dag.Litt mer stil med andre ord!

Også publisert på forskning.no

Teater i solnedgang

2011-11-09T14:24:00.000+01:00

Hålogaland Teater i solnedgang. Tromsø kl,. 14.45, 4. oktober 2011.

Det kommer flere

2011-11-08T22:23:00.000+01:00

Vi blir kvitt den ene galningen etter den andre. Statsledere må gå. Diktatorer slepes gjennom gatene, blir skutt, lagt på kjølelager til spott og spe, kjeppjaget, avsatt og utflirt.

Men blir verden noe bedre.

I kveld gikk endelig Berlusconi, uten at det betyr det døyt.

Berlusconi har blitt gjenvalgt før, han er faktisk den samla sett lengst sittende statsministeren i Italias historie.

Italia er vel nok et land preget av helt andre maktstrukturer enn det vi er vant med her på berget. Næringsliv og mafia er så tett knyttet til politikere at nesten alt annet blir unormalt.

I et land som er langt mer delt politisk enn det norske velgere kan drømme om.

Men det er noe i emning her på berget, nye maktstrukturer, klikker, sammensvergelser og losjer som er sakte men sikkert eter seg inn i maktens korridorer.

Det begynte med joggerne, de snek rundt i mørket tilsynelatende uskyldige. Så begynte de å gå langrenn Og se nå: på 90 sekunder var påmeldingslistene til årets Birkebeinerritt fulltegnet.

Tilfeldig? Neppe! (som "Sture" sa i Hallo i uken før). Alarm!

Tenk på alle kontraktene som blir inngått der i pissepausen i gjørmegrøfta. Det kan ikke være bra.

Og kirkegjengerne? Hva driver de med der framme ved alteret? Det må ligge hemmelige meldinger i sakrestiet. De kan umulig være nykter, der de går og smiler fromt.

Enda verre, nå kommer lavkarbistene. De som ikke vil ha poteter, eller brød, eller var det pasta, det kan umulig være sunt. Alle disse meldingene i Dagbladet til DU, de må da bety noe.

Det neste er at du har en tilhenger av ei rødgrønn regjering i nabolaget ditt, en sosialist. Fysj og pføy!

Du henger ikke med? Nei, det var meningen.

Akkurat som det er vanskelig å forstå babbelet over er det på forstå at Berlusconi kunne bli gjenvalgt, at det finnes andre syn på hvordan man fikser ting.

Mange amerikanerne fatter ikke bæra av det vi driver med, det er jo tett opptil et diktatur å drive å skattlegge folk på den måten som vi gjør.

Vi forstår ikke hva i helvete de driver med der borte. Et dobbeltmoralistisk tullesamband.

Likevel leverandører av stor kultur og viktige tanker. En leverandør av viktig tankegods, vi kan like det eller ikke men slik er det.

Heldigvis er det slik: at det er kulturelle forskjeller. Tenk så gudsjammerlig kjedelig det hadde vært hvis det ikke var slik.

En spådom på tampen: det kommer flere Gadaffier og Berlusconier, bare vent!

Brenn for kulturlandskapet!

2011-11-07T22:46:00.002+01:00

Hans Olav Brenner fortjener en pris, og det etter bare første episode av "Brenner - historier fra vårt land". NRK Kultur har klart å riste av sin dragning mot det kontinentale snobbete, slik vi ønsker å framstå men aldri helt klarer, bønder, kolonialhandlere og fiskere som vi er. De har isteden latt Brenner reise rundt i landet og snakke om det som danner vårt felles grunnlag.
Og hva er vel mer naturlig enn å la Brenner putre rundt i en Volvo Amazon 1966-modell og i første program ta for seg kulturlandskapet.
Intelligent fjernsyn. De andre kanalene kan skjemmes når de durer hjerneløst videre med elendige realitys.

Jeg er vokst opp midt i et av de flotteste kulturlandskapene på denne jorda, Liland i Ofoten, men det skulle ta mange år før jeg forstod at det faktisk var et kulturlandskap.
For oss var det beite, skog, en og annen bekk, saustier, innpåslitne kviger, dumme sauer og brekende lam som spratt over blåbærlyngen.
Det var småbjørk, einer og planta granfelt, lange lyse dager og vakre kvelder.
Ligge i lyngen og høre ei bjelle klinge et sted. Drikke iskaldt vann fra bekken.
Eller om vinteren, på ski, gjennom skogen med trær hengende tungsindige med ei dyne av snø over nakne greiner. Se et kryssende spor etter en elg, rev eller bare fugl.
Stoppe opp, midt inni der, inne i en slags evig ro. Henge på stavene, se og lytte.
Når høsten kom, klare gule og røde dager, med tett blåbærlyng, der midt i lysninga.

Men jeg ante ikke det var kulturlandskap.
Før det forsvant.
Det er først når noe blir borte at du forstår hvor mye du savner det.
På Liland er det snart bare bror min som har sau igjen på beite. Han blir ikke rik av det.
Det er langt mer lønnsomt å gjøre alt annet.

La oss håpe herr Brenner får mange til å tenke seg om hva som skjer rundt oss, og kanskje noe tar æffære. For eksempel la bonden, sånn som bror min, få skikkelig betalt for å ha beitedyr i utmarka, og ikke høre på kolonialhaiene som bare skal kjøpe billig kjøtt fra lavkostland.
Det hadde vært noe!

Gress

2011-11-06T13:08:00.002+01:00

Det er noe med fargene. Russegress, Osvannet, oktober 2011.

Takk mormor!

2011-11-05T14:42:00.006+01:00

Lidenskapelig er rette ordet. Og avhengighet. Et forhold som jeg vet aldri kan ta slutt. Et samliv jeg hverken vil, kan eller tør bryte ut av.
Det finnes ikke noe alternativ. Grunnlaget for videre eksistens ville rett og slett bli borte, jeg vill endt opp som en gjennomjævlig sur satangubbe full av faenskap.Heldigvis gikk det bra!
Og det er mormors skyld!

Som trettenåring lærte jeg hvor viktig det var å male opp bønner i den lille elektriske kverna, måle opp akkurat to og en halv kopp iskaldt vann fra springen, ikke to, ikke tre, men to og en halv kopp. Koke opp vannet, og så ha oppi to og en halv skje av pulveret.
Gudenes dop, menneskehetens frelse og kilden til klare lyse dager.
Kaffe!

Mormors hang til god kaffe la grunnlaget for en avhengighet så grunnleggende at den overgår enhver tro på at det fantes en fysak som sprang rundt i sandaler, eller at han båtbyggeren virkelig fantes. Kaffe er rett og slett verdens frelse. Det er fantastisk mye som kan fikses med en god kopp kaffe. Stressa festivalarbeidere, tungsindige fraskilte mennesker, bakfulle og angsfylte kompiser, overarbeidede kolleger, sure kvinnfolk, sure mannfolk, stygge kvinnfolk, usjarmerende fylkeskommuneansatte, grusomme politikere og sleske selgere, alle får de et drag av vennlighet i øynene når du gir dem en kopp god kaffe.

Og for ikke å snakke om det mirakelet det er: å få servert en rykende varm kopp espresso mens du enda ligger under dyna. Livet har sine store stunder, slike er en av dem. Livet blir lett og før du vet ordet av det er det fest og spas og moro.

Desverre finnes det alt for mange utroende hunder der ute. De som tror at kaffens kvalitet er uten betydning, ve dem, de vet ikke hva de gjør!
Kantinekaffe som kokes klokka åtte om morgenen og som står og surker i beholderen til tre om ettermiddagen, hvorfor er ikke NATO blandet inn? Når man trenger en F-16 til et bomberaid, hvor er de da?
Eller, gudene forby, pumpekanner, de du ser når folk fra regionalteve har vært på besøk på Finnsnes eller et sted i Søndre Gokk (eller Øst-Agder som noen kaller det). Det eneste man kan bruke massegraver til er å putte pumpekanner oppi. Neste års TV-aksjon burde dreie seg om utryddelse av stygge pumpekanner.
Gi folket kaffekverner, eller lær i det minste dem opp til å gå på skikkelige butikker og kjøpe prima vare. Gi folket skikkelige presskanner. Og når de er kommet så langt kan de allernådigst lære seg den edle kunsten å lage espresso på ei skikkelig espressokanne!

Drit i de hvite bussene, arranger istedet tvangsklasseturer til kafeer og barer som serverer anstendig morgenkaffe. La dem forstå at det finnes noe annet enn bare filtermalt og kokmalt!
Organiser undergrunnsgrupper som har som eneste oppgave å ødelegge alle de utrolig triste og elendige elektriske kaffetraktere!
Revolusjon!

Paradis finnes der ute, i en bydel i Bologna eller Roma, eller Oslo, eller Tromsø, der det står mennesker klare for å gi deg akkurat det skuddet du trenger for å komme deg gjennom dagens første timer. Jeg blir glad bare av å tenke på det.
Det er bare en ting å si: takk mormor!

Snart natt

2011-11-04T21:58:00.002+01:00

En helt vanlig torsdag kveld, før natt. Håpet 3.11.11.

November

2011-11-03T19:36:00.000+01:00

Kave seg opp til lyden av regn som faller tungt utenfor. Blomsterpottene på verandaen, der det var persille, ruccola, gressløk og ringblomster, står ribbet og pjusket som uerfarne julebordsgjengere i drosjekø etter at alt er stengt.
Det knirker i hodet når jeg prøver å åpne øynene idet jeg labber inn i dusjen. Man våkner da alltid, på et vis.
Vindskeive studenter og folk som skal på arbeid henger rundt busstoppene, dystre i blikket. Tussi kunne ikke gjort det bedre.
Det er akkurat den tia når hele landet, ja mesteparten av Europa, går inn i en kollektiv dysterhet. Det er lenge til måneder uten r, den tiden hvitvinen smaker så godt.
Det er som man kunne ete hodet av den første som nærmet seg.

Men skal man falle i staver for slike ting, når det finnes metoder som kan bringe oss ut av mørketidsdepresjonens tak?
Nei, ikke sant!
Noen holder seg oppegående ved å ha noen å hate. Det er ikke lenge siden 22. juli, men på kommentarfeltene til nettavisene og facebook ser det ikke slik ut. Nå florerer rasistiske meldinger igjen, mot samer, muslimer, "fette dumme og styggepolitikere", "den svarte bermen" og så videre. Jag dem ut hvess dæm ikkje kan norskt!" Folk spikker sine fliser, legger de på bålet. Et bål av hat.
Det er kanskje derfor det er så mørkt, at vi lar oss trekke ned i driten som kommer, at vi blir en del av det?
Livet blir ikke lettere av å gå rundt å bære på slike tanker, og det blir ikke lettere for andre når man prøver påføre andre tankegods som er full av drit.

Det singler i glass, en smule muligens. Jeg er jo ganske flink til å rakke ned på kreti og pleti. Men det betyr ikke at jeg hater.
Skal vi gjøre noe med dette dystre, denne svarte tia vi går inn må vi snu på hele greia. Ta dagen med et positivt fortegn.
Si til folk at de er bra, for eksempel. Eller stå i mot og si fra til de som slenger driten.
Gudbedre, dette ser jo ut som en jævla morgenandakt! tenker jeg mens jeg ser på linjene over.
Og hva så?

Jeg har vel ikke trødd istykker så mange sko for å feige ut når jeg mener noe som faktisk kan være bra.
Det finnes utmerkede mennesker å henge sammen med. Det finnes fantastiske bøker som venter på å bli åpna, og i måneder med r smaker rødvinen ekstra godt.
Så det så. God november!

Ta et tak

2011-11-02T12:25:00.000+01:00

Polaria, Tromsø, 2. november klokken 12.02.

Land til salgs

2011-11-01T20:01:00.003+01:00

Skal vi kjøpe Hellas?
Kanskje det er like greit å kjøpe noen greske øyer, med aprikos- og sitrontrær. Med olivenlunder og ozogubber. Kanskje vi bare skal kjøpe hele det skakkjørte landet, så blir det stille?
Nei, vi vil ikke ha grekerne, de bråker alt for mye. De vil jo ikke lytte til hva tyskerne sier, tenke seg noe slikt!
Hvis vi kjøper Hellas kan vi deportere grekerne til et annet land, Libya for eksempel. Der er det jo god plass, etter at Gadaffi ble lagt på kjøla.
Og så?

Jo, så sender vi alle som ikke liker skatter, avgifter, bompenger, bidrag til fellesskapet og offentlig eldreomsorg. De som ikke fatter at de ikke kan kjøpe bensin for to kroner literen, de som forlanger folkeavstemning for å lempe arbeidssomme folk ut av landet fordi de har en annen hudfarge.
De kan sitte der på hver si øy, og sutte på en Gin Tonic.
Og ta ansvar for seg selv, og ikke bidra.

Og i alle fall ikke tro på at fellesskapet kan gjøre noe bedre enn det offentlige dugnadslaget klarer.
Der, midt i blant utpinte sauekrek som står brekende igjen etter at Giorgio og Annanasar pakket og stakk til Libya, eller Florida, kan de sitte og ete en sur sitron og si: dette er livet, helt uten offentlig innblanding, uten skattetrykk og fartsgrenser!
Helt uten sosialister og de rødgrønne (fysj og pføy!), slik skal livet leves!
Det kan da ikke koste all verden? Vi har jo noen olejemilliarder, det er ingen vits å spare på dem
La oss få ei folkesavstemning, kom igjen Papandreou, vis oss hva du kan, så blir det bedre for oss alle.
Og hvis det ikke går, at noen andre stikker av med Hellas er det bare å sitte rolig og vente på at Italia legges ut for salg.
Salute!

Saturday

2011-10-30T13:55:00.002+01:00

Perez, oktober 2011.

Hallo, vi?

2011-10-29T11:56:00.000+02:00

-Det var voldsomt til gråvær.

-Det er fanden spare meg ikke noe bedre med små drittunger som ringer på døra når folk skal ha fred og labbe rundt i passe rødvinrus! Hva gir du meg for krapyl som står der i teite klær og tigger etter godteri. I Norge, i 2011, står de der som tiggere. Hvis de ikke får noe lager det et satans styr. Hvor er barnevernet når vi trenger å bli vernet for dem?

-Nå er det vel ikke så farlig.

-Jo, denne uka har jeg hatt folk på døra i ett eneste jævla langt hopprenn. Har dere flasker, tomme flasker? spør de. Ja, sier jeg, og så smeller jeg døra igjen.

-Det var en. Hva med alle de andre?

-Jo, det var en selger her, men jeg vet ikke hva han ville. Jeg åpnet ikke døra.

-Et eneste jævla langt hopprenn, var det det du kalte det for?

-Ja, vel, kanskje ikke så mange. Poenger er at det der hallo vi er noe forbanna tull, henta fra utlandet.

-Halloween!

-Hallo vi, ja det var det jeg sa! Poenget er at vi ikke trenger slikt. Vi har jo julenisser og trær og påske og hele sulamitten. Hva skal vi med Hallo vi?

-Pussig at du nevner riter som alle er importerte. Har ingenting med vår kultur å gjøre. Da kan vel ikke halloween bety så mye fra eller til?

-Du, man gir dem lillefingeren og så tar de hele knehasen. Hva blir det neste, at samene skal ha egne barnehager. Skyt dem, skiltene! Nei, gi meg heller en ærlig hvit polakk som vet å ta seg betalt svart! De er i alle fall kristne og freser ikke rundt med sånne shamantrommer og sami ædnan!

-Unger skal ikke drive og styre på den måten, frekke lømler som ikke eier respekt for noe. Tigge etter godteri. Hva får vi? Er du klar over hva en pakke røyk koster? For ikke å snakke om den der helvetes TV-lisensen. Hvorfor skal jeg betale for å se han der sosialiststatsministeren på Skavlan. Kunne han ikke heller holdt seg på slottet og spist middag med kongen!

-Ja, som sagt, det regner.

-Ja, det er nå enda godt det ikke snør, da hadde vel denne kommunen sagt at de hadde brukt opp brøytebudsjettet og så hadde vi snødd inne. De eneste som hadde funnet fram var de der halloviungene. Og nå har de der sosialistene laga en knapp på panteautomaten der vi liksom skal gi pengene til gode formål. Jeg skal si deg en ting: jeg har vært der i negerland, og der bruker de tørrfisken til å bygge veier med, men mat har de ikke!

-Nå synes jeg du var drøy!

-Det driter jeg i, ingen hører på en gjøk som meg uansett.

-Heldigvis!

Solid Rock #2

2011-10-28T23:25:00.000+02:00

Ersfjord, Senja, juni 2011.

Gutta boys

2011-10-26T15:35:00.000+02:00

En usedvanlig vakker dag med Tromsøysundet og sola rett i mot. Tromsø 26. oktober 2011.

Polaria

2011-10-26T13:31:00.001+02:00

Polaria, Tromsø. 26. oktober, klokken 12.15.

Solid Rock

2011-10-25T19:09:00.002+02:00

Senja, juni 2011.

Akademisk snobberi

2011-10-24T12:45:00.004+02:00

Man skal akte seg vel når man sier at andre ikke forstår noe bare fordi de ikke har utdannelse. Jeg leste i forrige uke en kronikk av Jon Gulbrandsen i Dagbladet med tittelen "Norske politikere og japanske drosjesjåfører " (publisert 19.10.11).
Jon Gulbrandsen er dr. philos. i marinbiologi og har arbeidet i mange år som forsker og foreleser i inn og utland. Han er også forfatter og har en god og skarp penn.

Men etter å ha lest nevnte kronikk kom jeg på følgende velkjente forsøk på en logisk slutning fra Ludvig Holbergs "Erasmus Montanus": "En sten kan ikke flyve. Mor Nille kan heller ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten".
Bondeknølen Rasmus Berg har kommet hjem og lekser opp for å imponere med hva han kan og samtidig fortelle hvor dumme de hjemme er.

I kronikken hevder Guldbrandsen at norske politikere er langt mer opptatt av regelverk og fomaliteter enn å finne løsninger varslede kriser, for eksempel sultkatastrofer. Miljøminister Erik Solheim blir beskyldet for å være naiv.
"FN og EU sier at vi skal løse disse problemene med lovgivning, kontroll, styring, integrering, handels- og skattepolitikk og handel med CO2-kvoter, mens Erik Solheim sier at vi også bør satse på kvinner og bønder i Afrika, " skriver Guldbrandsen.

Så langt, så vel, men så kommer han til en slags konklusjon som jeg synes er oppsiktsvekkende. Det er politikerne som ikke kan nok sin skyld at ikke ting skjer.
"Men så har vi også en av verdens dårligst utdannede regjeringer, hvor naturvitenskapene er totalt fraværende, og hvor tradisjonen er å gi internasjonale toppverv til politikere som ikke kan engelsk, utnevne kunnskapsministre uten kunnskap, en fiskeriminister med kurs fra videregående, og helse- og næringsministre uten annet enn en folkehøyskole. (...) Dagens Norge minner litt om Europa før opplysningstida, den gangen vi lot kirken tenke for oss. Men med den forskjell at religionen nå er erstattet av ideologier, tro av politisk korrekthet og teologer av kunnskapssky politikere."

Du verden!

Ja, det kan sikkert hende at vi har en av "verdens dårligste utdannede regjeringer," men jeg kan gjerne tenke meg å se grunnlagsmaterialet for en slik påstand fra Guldbrandsen. En helt annen ting er det at hvis ikke politikeren har forstått hva forskerne og akademia sier så er det ikke sikkert det det er politikerens problem men snarere forskerens.
Det er en gammel akademisk hersketeknikk og faktisk en måte å fraskrive seg ansvar på. Det er en arrogant ovenfra- og nedholdning i beste Erasmus Montanusstil.
Det Gudbrandsen egentlig sier er at politikerne er dum fordi de ikke har den utdannelse Guldbrandsen krever. Politikere er dumme sauer som tror på alle, untatt Guldbrandsen.

For nå er vi inne på det jeg driver med, prøver å få forskere til å snakke i klarspråk slik at politikerne forstår hva forskerne driver med. Det er slett ikke alle jeg klarer å få skikk på, men det er ikke fordi de mangler utdannelse. De oftere rimelig blottet for kommunikative evner og fullstendig uten sosiale antenner. Noen ganger kan faktisk et menneske med folkehøyskole (nei, jeg har ikke gått på folkehøyskole) greie å forklare ting lettere enn en forsker med en container full av publikasjoner.

Men det betyr ikke at de er dumme, forskerne altså. Bare arrogante.

"Det er en av demokratiets tragedier at politikere i større grad belønnes for å være opptatt av spørsmål enn for å besvare dem," skriver Guldbrandsen.

Det er kanskje et like stort problem at at den såkalte akdemiske elite er opptatt av å heve seg over vanlige folk og fremmedgjøre forskninga.

Også publisert på forskning.no

Pinligheter i pappesker

2011-10-23T12:05:00.002+02:00

Vi rydder i gjenglemte esker, Frøken Fjong og jeg. Et levd har sine svinger og strekninger som gjør at turen av og til tar en helt annen retning enn man planla. Resultatet kan man se i slike pappesker. Akkurat som Frøken Fjong har unnagjort sin periode som sjørøvedattera har jeg da selv gått gjennom faser.

Og der, sammen med husgeråd og nips, ligger innrammede bilder fra en periode der livet ble levd vekselvis som eneboer og helgepappa. Det har sin klare styrke å la slike ting bli liggende i esker, tenker jeg, men Frøken Fjong synes det er rasende festlig å romstere nedi pinlighetene. Riktig fint blir det derimot når vi finner et bilde av oss to sammen, fra tiden da Frøken Fjong heller ikke var sjørøverdattera, men LSN, Lille Snarsinte Nurk.

Jeg begynner å sortere ut det som absolutt bør kastes mens Frøken Fjong leker Frøken Detektiv og finner ut hvilke damer som har skrevet bakpå bildene, noe som skaper litt mer fart fra fjongs fars side. Ikke alt trenger komme opp av eska.Vi gir opp etter hvert og drar for å kjøpe napoleonskaker isteden. Men tankene kverner videre på gamle minner. Digitale minner.

Facebook, og andre sosiale medier, er egentlig esker som vi putter minnene oppi. Noen gjør det bevisst, som jeg med denne bloggen, andre kanskje noe mer uvitende. Det finnes statusoppdateringer der ute på Facebook som ganske sikkert vil framstå som ganske pinlig om noen år. Spørsmålet er om vi tør å la det stå, eller om vi skal redigere vår fortid slik at den framstår som skikkelighetens store mor?

Men tro ikke at du har sluppet unna ved å slette status og bilder, det finnes de der ute som tar skjermkopier av de merkeligste ting. Og når pikken til Fridtjof Nansen dukker opp i Aftenposten nå, er sjansene svært store for at det vil dukke opp ikke fordelaktige bilder både av kongehusets medlemmer og andre, hentet fra en digital kilde.

Jeg vender tilbake til pappeskene, tar ett nytt overblikk og konstaterer at jeg har vært en ganske streit mann, litt lurvete i kantene, men ikke verre enn at det holdet til å gå videre med rygg rak. Dermed får de fleste tingene i eska utsatt sin dødsdom. Det kan bli morsomt å ta dem fram i neste fase av Frøken Fjongs liv, og se hva hun sier da.